En rar følelse...

Torsdag var alt som normalt...Frida var ute hele dagen og koste seg sammen med oss i solen. På kvelden slukte hun som vanlig maten sin og la seg i bingen for natten. Fredag ville hun plutselig ikke ha frokosten sin, noe vi aldri før hadde opplevd...vanligvis sto hun rundt beina på oss og skrek for hun kunne jo ikke få maten fort nok! Utover dagen la vi merke til at hun virket litt slapp. Til middag spiste vi taco og da pleier alltid Frida å stå under bordet og vente på at ungene skulle miste ned noe...denne gang lå hun bare i sakkosekken og var overhodet ikke interessert i middagen vår. Lagde egen mat til henne, men ikke sjangs. Hun drakk heldigvis vann da. Thomas ringte veterinæren på kvelden og kjørte nedover med henne. Veterinæren hørte på pusten hennes at hun slet med innpust og trodde derfor dette var bronkitt. Hun fikk to forskjellige sprøyter hos veterinæren og hun fikk med seg tabletter hjem som hun skulle få i fire dager. Lørdag var ikke Frida bedre, så det ble enda en tur ned til veterinæren. Der fikk hun to andre sprøyter ettersom de hun hadde fått dagen før ikke hadde hjulpet. Da hun fikk sprøyte fikk hun krampeanfall og det holdet på å gå galt. Veterinæren sa at hun ikke kunne undersøke Frida grundigere for da ville hun dødd av stresset. Hun hadde fremdeles ikke fått i seg noe mat, men hun drakk vann. For sikkerhets skyld fikk vi med oss engangssprøyter hjem for å gi henne vann med de om hun sluttet å drikke. Neste morgen måtte vi komme tilbake om hun ikke spiste og da ville det beste for Frida være å slippe å lide mer. MEN på kvelden og neste morgen begynte Frida å spise. Hun spiste mye også!Hun hadde mer energi og alt så bedre ut. Vi var så glad og lettet! Klart hun fremdeles var redusert, men det gikk riktig vei. Dessverre...i går var alt mye verre igjen. Hun ville ikke spise og ikke drikke. Jeg gav henne vann på engangssprøyte, men hun fikk krampeanfall hver gang. Hun bad selv om å få gå en tur ut, så hun fikk det. Etter å ha trasket litt rundt la hun seg ned på grusen, så jeg bar henne med inn. Hun hadde tyntes veldig og nå var det nesten ikke krefter igjen. Det var vondt å se henne sånn, det var som om livet bare ebbet sakte ut. Fikk faktisk i seg noen tygg knekkebrød og mais, men ville ikke ha noe mer/annet. Thomas snakket med veterinæren som Frida hadde vært hos i helgen og hun hadde snakket med noen eksperter nedi Oslo. Alle reaksjonene hun hadde hatt på behandlingene og at hun alltid har vært litt sånn tungpustet, tydet på en medfødt hjertefeil. Jeg og Thomas ble enige om å la Frida slippe lide mer, vi så jo uansett hvilken vei dette ville gå og veterinæren var helt enig med oss i at det var det beste for Frida. Vi kjørte nedover og fikk det overstått før vi hentet ungene i barnehagen. Vi var begge inne hos Frida i en halvtimes tid mens hun sovnet skikkelig. Hun fikk kramper for hver sprøyte hun fikk og det var vondt å se, men det var godt å få trøste henne. Til slutt følte både jeg og Thomas at Frida på en måte ikke var der mer. Hun pustet fortsatt, men hun var helt bortevekk. Jeg løftet henne ut av buret (siden vi skulle ha med buret hjem) og det var nesten litt ekkelt å holde henne for det var liksom ikke Frida. Veterinæren skulle nå bare sette overdosen som stoppet alt, men jeg og Thomas gikk ut før hun gjorde det. Frida sov godt og vi hadde tatt farvel, så vi følte oss klare for å gå. Da vi kom hjem gikk Sebastian rett bort til bingen hennes Frida og spurte "Hvor er Frida? Er Frida død?". Vi bekreftet det, men da sa han bare "Hm...jeg er ikke lei meg", så gikk han ut til nabogutten. Jeg vasket og ryddet vekk tingene hennes med en gang...det var bare vondt å se matskålen stå der full av mat...og bingen hennes som luktet Frida. Da kvelden kom og ungene hadde lagt seg, hørte jeg hulking inne på rommet til Sebastian. Da lå han under dynen, helt knust! Vi pratet lenge. Han fikk sove i sengen vår i natt sammen med katten vår Simba. Han gråt til en del innimellom i natt. I dag går det bedre, og for hver dag vil det bli mindre vondt. Både Thomas og jeg følte oss skikkelig uvel og hadde hodepine i går kveld...vi hadde jo felt en del tårer også! I dag har jeg bare hatt en litt sånn rar, tom følelse...merker jo godt at det er en som mangler her i huset. Det var ingen som skrek etter frokosten sin da vi sto opp, ingen som bet oss i tærne og ingen som gikk rundt her og gryntet...det blir litt sånn i starten. Dina Michaela skjønner ikke helt, men hun forstår at Frida er borte og ikke kommer tilbake. Ved frokostbordet i dag tidlig vendte de begge seg ut mot himmelen og vinket "Hade Frida, hade". Jeg har sagt til Sebastian at folk tror forskjellig angående hva som skjer når man dør, han vet jeg tror Frida fremdeles er hos oss...men Sebastian tror Frida er i himmelen, så derfor sier Dina Michaela "Frida flyr" :-) Tenk at vi hadde nurket vårt i bare 2 mnd og allerede blitt så knyttet og glad i henne! Ble bare 4 mnd gammel, men hun lystret navnet sitt, satt seg på kommando, reiste seg opp på to i bytte med en godbit og gikk selv inn i bingen sin når hun fikk beskjed om det (men prøvde seg litt innimellom når hun ikke ville" og snack-ballen skjønte hun bare på noen sekunder...veldig flink, snill jente. Hun bet oss i tærne når hun ville ha oppmerksomhet. Elsket å ligge i fanget å kose/sove. Hun dyttet på soveromsdøren vår med nesen for å si fra at hun ville opp i sengen til den som fikk sove lenge om morgenen. Hun var leken og morsom. Hun var redd hester, sauer og traktorer. Hun var med på ferien i sommer og helt utrolig behagelig og snill å ha med i bil! Ikke noe problem å ha henne med på telttur heller, men hun var som en kjendis...alle ville kose, klappe og mange tok bilder. Ja, vi rev oss i håret innimellom og hun fikk noen skyllebøtter når hun var vrang, ikke ville høre etter...og for ikke å snakke om når hun tisset inne! Men jeg savner alt dette nå!! Og nå har jeg dårlig samvittighet for hver gang jeg har vært streng mot henne...det blir jo sånn :-( Ville jo bare dressere henne...hadde jeg visst hun var syk og at vi bare skulle få ha henne i 2 mnd, så hadde jeg ikke brydd meg noe om det!

Nå slipper du ha det vondt mer Frida...takk for alt lille venn, og du vet jeg er glad i deg