Jobbsøking!

Nå skal jeg sende noen flere jobbsøknader. Håper virkelig at jeg snart får meg en jobb med noenlunde fast inntekt som jeg kan ha i mange, mange år for det er jeg veldig klar for!
Jeg er ikke kresen, men jeg er menneskelig og har jo mine ønsker. Jeg ønsker først og fremst å jobbe et sted hvor det er godt arbeidsmiljø, for meg er trivsel egentlig viktigere enn lønnen. Skal jeg trives, så må det helt klart være en jobb jeg mestrer...jeg kan for eksempel si med en gang at jeg ikke egner meg til å jobbe med matlaging...jeg slipper knapt til på kjøkkenet her hjemme hos oss. Jeg kan heller ikke ha en jobb som krever mer avansert mattematikk enn pluss, minus, gange, deling eller enkel prosentregning og jeg må ha kalkulator, hodet fungerer nemlig dårlig med tall. Da jeg har tre små barn selv her hjemme, ønsker jeg heller ikke å jobbe i barnehage...jeg elsker barna mine over alt på jord og jeg er generelt veldig glad i barn...men jeg har jobbet i barnehage før og jeg for min del synes det var slitsomt å gjøre akkurat det samme på jobb som hjemme...jeg er mektig imponert over de som gjør det dag etter dag i mange år.
Bortsett fra dette kan jeg være interessert i det aller meste og jeg har mange egenskaper og erfaringer å ta med meg inn i enhver jobb.
Kanskje er det noen som leser dette som kan ha noe passende til meg? Det hadde vært noe det!!
Jeg kan jo fortelle litt om meg selv, sånn i tilfelle...man vet jo aldri hvem som skulle tilfeldigvis havne innom bloggen min ;-)

Jeg kom altså til verden i 1984, 1500gr og 42cm lang
                                   
Jeg kommer fra en liten gård på Oppdal, men har bodd mange år i Trondheim, tre år i Oslo og nå har jeg bosatt meg i Vennesla sammen med min familie. Jeg har vært gift med Thomas (31) i fem år.

                                      

 Og sammen har vi Sebastian (6), Dina Michaela (4), Magnus (snart 6mnd)

Glad som jeg er i dyr, så har vi akkurat nå kattene Simba, Zelda, Navi og undulaten Charlie. Jeg sa nei til min datter da hun spurte om å få kanin her om dagen og det var nok første gang jeg har sagt nei til et dyr, men vi må først kjøpe hus...nå leier vi et hus på Øvrebø.

Jeg er ei rolig, men likevel utadvendt jente som smiler mye.

                                                 

Jeg er et arbeidsjern som liker å ta i et tak og jeg gjør ikke ting halvveis da jeg er litt perfeksjonist, men jeg er likevel effektiv.
Jeg er pålitelig og ærlig, og er en omsorgsfull person.

Av interesser kan jeg nevne naturen....

                                    

 dyr....

                                    

                                                

 dans....

                                         

 Og jeg setter stor pris på kvalitetstid med familie og venner.

Min store helt her i verden er Michael Jackson, ingen over, ingen i nærheten...

                                             

Men jeg liker også Jan Thomas veldig godt og har truffet han to ganger. Drømmer jo selvfølgelig om en bli ny dag med han...det hadde ikke gjort vondt ;-)

Jeg har også tre store helter i mine tre storesøsken som jeg er mektig stolt over. Tre veldig flotte mennesker til tross for dårlige utgangspunkt!

Min favoritt-tid på året er julen og den kan gjerne være hvit, men ellers er jeg ikke noe veldig glad i vinteren og står ikke på ski, selv om jeg kommer fra Oppdal....men å ake med barna er litt gøy da..
Jeg synes det er skummelt med veldig sterk vind, men jeg elsker å være ute i regnvær.

Jeg er ikke veldig bereist, men av de land jeg har vært i, så er Irland mitt favoritt sted!! Der var jeg, Thomas og noen venner for ett par år siden. Jeg blir så fasinert av alt gammelt...gamle gårder, gamle hus, kirker, slott og slikt, så det var for meg mye fint å se i Irland!  Landskapet og naturen var flott og jeg som elsker litt sånn "middelalderstil", storkoste meg.

Det største jeg har opplevd, bortsett fra å få barna, var da jeg gjennom utdanningen min fikk jobbe på førpremieren av siste Ringenes Herre i Oslo spektrum.

Det var mye jobbing. Da jeg kom hjem den natten, hadde jeg ikke sovet på nesten to døgn, men det er sånt kjør jeg gjerne liker. Jeg liker å kjenne på kroppen at jeg har stått på.

Jeg har vært mye avløser på bondegård i flere år, jeg har jobbet noen år som stuepike på hotell, jeg har jobbet litt i Tropehagen Zoo, Christiania Glasmagasin, Esthetique og Coop Mega, så jeg har fått god erfaring i å jobbe i butikk. Da dette har vært deltidsjobber, sommerjobber og midlertidige ansettelser, så har jeg ikke fått slått meg til ro i en jobb, men da jeg har en familie som skal forsørges håper jeg nå at noen vil gi meg sjansen til å få noe fast.
Jeg har hatt mange oppdrag som Make-Up Artist og det er nok det morsomste. Jeg er utdannet Make-Up Artist og Spesialeffekter og i tillegg har jeg gått tre år tegning, form og farge på videregående.
Jeg synes det er utrolig gøy å jobbe med sminke og spesialeffekter. Jeg er kreativ og har behov for å slippe fantasien løs litt innimellom og leke meg.

                                   

                                    

Det siste året har jeg jobbet hjemmefra med kunsten min, men nå ønsker jeg å gå tilbake til å ha kunsten som hobby. Dette fordi at med tre små barn å forsørge, blir det veldig stressende å ha så usikker inntekt. I tillegg har jeg funnet ut at det var mye morsommere å ha kunsten som hobby sånn at jeg kan male når jeg føler meg inspirert uten at jeg trenger å ha indre uro som kommer av tanken på penger.

Jeg har ikke førerkortet for jeg synes tanken på å kjøre er litt skummel...jeg er nok litt trafikkredd, men nå skal jeg sånn smått begynne å øvelseskjøre med mannen min, så kanskje jeg også ender opp med førerkortet en dag..

Er det noen her på Sørlandet som etter å ha blitt litt kjent med meg her nå, fortsatt tør prøve meg i en jobb, så nøl ikke med å skrive til meg!! ;-)

Nå skal jeg sende ett par søknader til, så er det natta her i gården....jeg ønsker alle en god natt når den tid kommer, og fortsatt god jul :-)

Dinas sykdom i se og hør...

I går var min mann innom www.seher.no og så at saken om Dina Michaela ligger lagt nede på framsiden fortsatt...(http://www.seher.no/annet/fant-svulst-p%C3%A5-14-kilo-i-babyens-mage-67580) Jeg var innom og leste reportasjen igjen nå. Etter at saken om henne var på se og hørs nettside, ble vi oppringt av Venneslatidende som også ville ha et intervju med oss, så ei koselig jente kom hjem og snakket litt med oss. Både Svend Aage Madsen i se og hør og hun i Venneslatidende var hyggelige å prate med. Han fra se og hør tok fantastisk fine bilder også.
Jeg synes det er flott at folk har vist interesse for saken om Dina Michaela for det er så utrolig viktig å få frem de historiene også, de som ender godt, da det kan gi andre håp og tro. Det må fokuseres mer på livet i stedet for døden. Kreft betyr ikke nødvendigvis død, likevel er døden det første som faller inn i hodet ditt når du hører ordet kreft...i allefall om du får beskjed om at ditt barn har kreft, sånn var det for oss også. Altfor mange dør fortsatt av kreft, men i dag greier legene å få 80% av barna friske!
Et av de barna er Dina Michaela.
Men jeg vil gjerne si noen ord om tiden etter at man opplever sånn alvorlig sykdom. Skulle jo tro at når kreften er ute av kroppen, så er alt bra igjen, men det er langt i fra sånn det er...i allefall var det ikke sånn for vår familie.

Den dagen vi fikk sjokkbeskjeden, så kom det reaksjoner i form av sinne og gråt, men så brettet vi opp ermene og fant styrke til å smile og gjøre dagen så lys som mulig for Dina Michaelas skyld...dette skulle vi klare! Vi fikk helt i starten tilbud om å snakke med psykolog på sykehuset, men vi følte vi taklet dette så bra at vi takket nei. Jeg vil på det sterkeste råde de som kommer etter oss om å takke ja til dette tilbudet, uansett hvor sterke dere føler dere! Det er nemlig sånn at da Dina Michaela ble erklært kreftfri og vi kunne senke skuldrene, så kom etter-reaksjoner, og det til gangs! Jeg har skrevet om det før og vi velger å være åpne om det for at andre kanskje kan ta lærdom av det. Det startet med at sønnen vår Sebastian fikk emosjonelle problemer i form av raseriutbrudd, depresjoner og redsel. Han hadde ekstremt dårlig selvtillit, hadde voksne bekymringer, tenkte mye på døden, var veldig alvorlig og lo sjeldent. Vi kunne ikke gjort noe annerledes under sykdomsperioden for han egentlig....han bodde mye hos farmoren og farfaren, så gikk han i barnehagen for å ha en så normal hverdag som mulig. Han fikk komme mye på sykehuset og sykepleierne der var fantastiske med han. De tok seg god tid, snakket med han, forklarte han ting og gav han alltid is. Han trivdes på sykehuset, men det er klart at han ble preget av at søsteren var syk, han skjønte særlig alvoret da kompisen hans på avdelingen døde.
Vi søkte tidlig hjelp og fikk rask og god hjelp av BUP.
Samtidig fikk Thomas helsemessige problemer, og det skulle mange besøk hos legevakt og fastlege, en ambulanse og henvisning til psykiatrisk sykepleier til før det ble konstatert at Thomas hadde alvorlig angst. Det var ikke sykdommen til Dina Michaela som alene gjorde at han fikk angst, men det var hans fortid og ting han hadde båret på i mange år, så fikk sykdommen til Dina Michaela fram angsten. Thomas kunne ikke jobbe og det skulle ta lang tid før han fikk sine rettigheter fra nav ettersom det tok så lang tid å få diagnose. Jeg kunne heller ikke jobbe for Thomas hadde alvorlige angstanfall flere ganger i døgnet og greide ikke ta seg av barna alene. Dette resulterte i at vi slet noe voldsomt økonomisk og fortsatt den dag i dag sliter vi for vi har aldri kommet oss helt på rett kjør.
Jeg satt der med vår datter som skulle komme til hektene igjen, vår sønn med sine problemer og en mann som stadig trodde han selv skulle dø....det ble noen søvnløse netter og mange slitsomme dager. Det endte med at jeg også fikk meg en knekk. Jeg tok kontakt med hjertehealer og lifecoach Espen Vincent som jeg har skrevet om her på bloggen før. I samtale med han, så kom vi frem til at jeg var utbrent. I likhet med Thomas hadde jeg båret på mye fra fortiden og med alt som vi hadde vært oppi og fortsatt var oppi, så kom det reaksjoner. Vi hadde liksom bare kommet til et punkt hvor nok var nok. Det var fullstendig kaos innvendig en periode. Espen rådet meg til å bruke skriving som terapi, noe jeg gjorde. Det resulterte i en bok og det var faktisk veldig god terapi for da måtte jeg gå inn i meg selv og åpne alle de lukkede skuffene med ting jeg aldri bearbeidet som barn. Jeg begynte å huske ting som jeg hadde fortrengt.
Dina Michaela kom seg fint, håret vokste ut igjen, hudfargen ble sunnere, blodprøver ble bedre og bedre. Sebastian ble mer eller mindre den gode gamle gutten vår igjen, Thomas ble bedre og jeg ble bra. Det var da vi kjente at det hadde vært godt med en ny start et annet sted. De fleste vennene våre hadde også forsvunnet da Dina Michaela var syk, for de visste ikke hvordan de skulle takle det, har jeg fått fortalt.
Vi flyttet til Vennesla hvor mamma kom fra og det har vi ikke angret en dag på! Her har vi det veldig fint og stortrives. Føler at jeg endelig har kommet hjem.

Jeg har fått gjort meg ferdig med fortiden, så godt som jeg kan, tror jeg og jeg har det fint. Føler meg nær mamma når jeg bor her i Vennesla og det føles godt. Jeg ser nå etter fast jobb her på Sørlandet.
Thomas går til psykolog og håper å kunne gå ut i jobb igjen i mai når pappapermisjonen er over. Sebastian stortrives på skolen og har fått gode kompiser.
Dina Michaela har både venninnegjeng og kjæreste på barnehagen og er ei jente med vilje av stål...noe de ansatte har fått kjenne litt på, hehe :-)
Vi har det veldig fint nå!!

Jeg ville skrive dette og forklare litt for at folk skal skjønne at det er ikke helt over den dagen man er kreftfri, det tar tid å komme seg etter noe sånt. Jeg vil på det sterkeste anbefale andre å takke ja til psykolog. Vil også si til de som kjenner noen som er i vår situasjon, at dere ikke må trekke dere unna fordi at dere ikke vet hvordan dere skal takle det og sånt for de trenger dere mer enn noensinne. Synes du/dere det er vanskelig, så snakk med dem om det...la dem sette begrensninger når det gjelder å ta i mot besøk og sånt...det er bedre om de må be folk gå eller takke nei til besøk, enn at de ikke får besøk og ingen avlastning. En god venn snur ikke ryggen til i vonde tider.

Nå sier jeg ikke at alle får like sterke reaksjoner som det vi gjorde, men det jeg tror uansett at det er lurt å takke ja til all hjelp man kan få, både på sykehuset og ellers, det kan spare dere for mye i ettertid. Vi takket nei til det meste for vi følte ikke behovet der og da...i ettertid kjenner vi at vi nok skulle takket ja til de tilbud vi fikk, så det er lærdom jeg gjerne gir videre.

Julen 2013

Jeg håper dere koser dere nå i julen! Jeg vet at det ikke er alle som har det like fint når det er høytider og fridager, dessverre, men jeg håper du har hatt noen fine dager så langt!
Det er forskjellig hvordan folk liker å feire jul, noen liker det stille og rolig, mens andre liker at det skjer mye. Hos oss er det alt annet enn stille og rolig, med de tre små, men det er koselig, synes jeg.

Lille julaften var vi først innom sykehuset en tur med Dina Michaela for hun hadde time til sjekk der etter innleggelsen vi hadde forrige uke. Så kunne vi ta skikkelig juleferie. Vi tok en siste julehandel med mine svigerforeldre som nå er her på Sørlandet, så dro vi hjem til oss hvor vi spiste grøt og jeg fant mandelen, juhu!! :-) Vi hadde det koselig og jeg for min del hadde da veldig god julestemning!!
Jeg hjalp de to største barna å pynte juletreet...hos oss er det et tre med mye forskjellig...noe hjemmelaget, noe kjøpt, noe dyrt, noe billig, noe gammelt, noe nytt og i alle mulige slags farger...pynten er ujevnt fordelt, men det er sånn det skal være for det er barna som pyntet det. Det ble kjempefint og sjarmerende, synes jeg!! I år hang vi på lenken med Mikke mus også...den kjøpte mamma da jeg og henne var i Disneyland for 21 år siden...den tror jeg ikke  har hengt på noe tre på 19 år, men nå kom den opp på treet igjen.

Har også en annen fin pynt som mamma kjøpte i Paris som jeg alltid henger høyt oppe i treet sånn at ingen barn eller katter skal knuse den. Den er til minne om en fin tur jeg fikk oppleve sammen med mamma.

Alle gode minner om henne er verdifulle. Tenker litt ekstra på henne nå i julen...synes det er litt trist at hun ikke kunne være her og feire julen sammen med barna mine her på Sørlandet. Det er jo 18 år siden hun døde, men jeg savner henne enda og det vil jeg alltid gjøre. Hun har vært litt ekstra mye i tankene mine de siste månedene, etter at jeg fikk hennes mappe fra Oppdal kommune og har lest og lært mye mer om mamma...ja og om pappa også. Jeg skulle så gjerne gitt mamma en god klem.

Julaften dro vi til Flekkerøy hvor mine svigerforeldre hadde leid et stort hus. Det er det fineste huset jeg har overnattet i noen gang. Hehe, jeg måtte le litt da Dina ropte at hun var ferdig på do og jeg måtte tørke henne...jeg fant henne på 3.doen jeg gikk til...det var så stort hus!
Vi kosa oss der og spiste mye god mat. Alle gavene både vi små og store fikk var kjempefine og jeg må igjen si tusen takk til alle!

1.juledag var det lek og avslapping, i den grad man kan slappe av med tre små unger da, hehe. Vi spilte litt spill og koste oss.
2.juledag var det også lek og avslapping. Var også en tur ut med barna...ikke akkurat hvit jul.
I dag dro vi hjem og selv om jeg ikke ville forlate det flotte huset, så må jeg si at det var veldig godt å komme hjem også. Vi har alle litt søvn å ta igjen nå etter de nettene borte...Magnus sov ikke spesielt godt der for det skulle være babyseng der, men den manglet, så vi måtte improvisere og da ble det heller lite søvn. Nå sover han godt i sin egen seng. Både Magnus og Dina Michaela la seg med feber i kveld nå, så jeg håper det bare er noe forbigående.

Det blåser opp veldig ute her nå og det er surt og kaldt, men om været og formen til barna er bra i morgen, så blir det en bytur med svigermor og svigerfar. Sebastian og Dina Michaela fikk dobbelt opp av ett par gaver, så vi skal bytte dem....og vi voksne fikk ett par gavekort som vi ser frem til å bruke :-)
Hva vi gjør videre fremover i julen er ikke planlagt, vi tar det som det kommer :-)
Nyttårsaften er også ledig inntil videre.

Jeg satt og tenkte litt på mine siste nyttårsløfter og må nok bare innrømme at jeg ikke helt har fulgt dem opp...ikke har jeg vært flink nok til å trene og ikke har jeg sydd meg middelalder kjole heller. Men i 2014 skal jeg bli flink til å trene, ikke for at jeg er opptatt av hvordan andre synes jeg ser ut, for de får ta meg som jeg er, men rett og slett for min egen trivsel og helse. Så skal jeg ikke ha noe nytt løfte om å sy meg middelalder kjole selv, men jeg skal gi meg selv et løfte om at jeg innen 2015 skal være eier av en middelalder kjole, på en eller annen måte. Og sist, men ikke minst så skal jeg i løpet av 2014 få meg en fast jobb og tjene stabilt med penger! Altså...bare så det er sagt...Kunststua er ikke historie, men jeg har selv lyst til å ha kunsten som hobby i stedet for å ha det som en jobb, av flere årsaker, så jeg søker nå jobb. Om noen har jobb til meg, ta kontakt!! ;-)
Det blir mine tre løfter for meg selv for 2014.

Nå skal jeg og Thomas se film. Ha en koselig kveld folkens :-)
Vær ekstra god mot deg selv nå i resten av julen :-) Ta vare på deg selv og hverandre :-)

Klem Natalie

God jul!!!

God jul til alle!!! Kos dere masse og ta vare på dere selv og hverandre :-) Mange gode og varme tanker til de som ikke kan ha en fin jul!

Provosert!!!

Tenker på min ene søster som er aktiv i frelsesarmeen...
Hun er en av de mest godhjerta mennesker jeg noensinne har møtt. Er det noen som trenger henne, så er hun der straks. Hun har alltid stilt opp for andre og hjulpet andre. Det til tross for at hun selv sliter med sykdom. Har det vært en ulykke eller lignende et sted hvor hun kjenner noen, så er hun en som må ringe og sjekke at de hun er glad i er i god behold. Om noen hun kjenner sliter på noe som helst vis, så blir det dårlig nattesøvn på henne....hun er så full av omsorg og kjærlighet. Da Dina Michaela var kreftsyk var det ingen som besøkte oss i nærheten så mye som Anne-Lill gjorde. Hun er ikke bare en som er god og snill, men hun er også en veldig rettferdig person. Hun er et godt medmenneske og verden trenger flere sånne.
I det siste har ikke Anne-Lill hatt det så greit og det er jo vondt for oss som er glad i henne også. Hverken hun eller hennes kollegaer har fortjent dette! Frelsesarmeen er på en måte hennes andre familie og grytekonsertene er babyen hennes...nå i desember har babyen hennes lidd og da får Anne-Lill det også veldig vondt... De fleste har vel fått med seg at det er den homofili saken som det har blitt snakk om nå. Debatt er greit det...vi er jo tross alt kommet til 2013. Men den burde ikke kommet nå før jul. Dette har resultert i at artister har trukket seg fra grytekonserter og andre har boikottet frelsesarmeen på ulike vis. Det er lavmål altså! Ta for deg en hvilken som helst arbeidsplass...tror du alle der er enige om alt? Tror du jeg er enig i absolutt alt venstre står for dersom jeg stemte venstre sist? Ikke alle i armeen er enige i homofilisaken, ikke min søster heller. Men dette er snakk om en internasjonal organisasjon som driver i 120 land. Da er det ikke gjort på en dag å endre regler. Skal det gå utover de svake i samfunnet da? Er det riktig? For det er jo dem det går utover til syvende og sist.
Så ser jeg folk uttale seg på facebook osv...men de prøver ikke å se saken fra to sider...de ser ikke helheten...
Jeg selv er overhodet ikke enig med frelsesarmeen når det gjelder homofilisaken...absolutt ikke! Men frelsesarmeen gjør utrolig mye fint! De hjelper så mange mennesker og når noen trenger hjelp stiller de ingen spørsmål angående legning o.l. Alle behandles likt når det gjelder å få hjelp og du får like mye kjærlighet og varme om du går inn dit som homofil. De er gode, varme hjertemennesker, sånn som min søster.
Jeg forstår at folk er provosert, men at artister har trukket seg går utover de svake og det er bare trist!
Hurra for DDE, Sturla Berg Johansen og de andre som fortsetter å støtte!

Skremmende!!

Kl.07.05 sto jeg på kjøkkenet og ordnet flaske til Magnus...de andre sov. Døren til barnerommet går opp og en glad og fornøyd Dina Michaela titter ut. "Skal bare gi Magnus flaske jeg, så kan vi stå opp", sier jeg. "I dag kan jeg ha på de nye klærne mine" sier Dina glad "Ja, i allefall de jeg har vasket, de henger på tørkestativet". "Jeg har vondt i magen", sier hun og jeg rekker akkurat å si "Har du vondt i magen?", før hun detter fremover og blir liggende livløs på gulvet. Fallet er et bilde jeg kommer til ikke glemme. Jeg kan ikke huske at jeg løp bort til henne, plutselig var jeg bare der. Roper febrilsk på Thomas som kommer seg fortere enn fort ut av sengen. Dina pustet ikke...jeg tror jeg snudde litt på henne, så løftet jeg henne opp og da hev hun litt etter pusten og begynte så å gråte...hun var forvirret og snakket bare tull, helt uten sammenheng. Thomas ringte til ambulansen og etter kort tid sto det tre ambulansefolk oppe hos oss. Dina og jeg ble med ambulansen til sykehuset. Thomas fikk ordnet guttene, kjørt Sebastian på skolen og kom så til sykehuset. I hele dag har de tatt masse prøver og undersøkelser av henne...de tok dette veldig på alvor. Men de har ikke funnet noe galt. Vi blir værende på sykehuset i natt og de er stadig innom rommet for å sjekke henne. Så får vi se hva som skjer i morgen... :-) Det går nok fint med henne, men det er ekkelt med tanke på hennes sykdomshistorie..

God helg til alle!!

Kos dere og ta vare hverandre og dere selv :-)
Gjør noe godt for deg selv i helgen :-)
Klem Natalie

Dagens lille utflukt...

Hele familien satt samlet og så Kamilla og Tyven del 1 i går og i dag så vi del 2. Etterpå tok vi oss like gjerne en tur ut og så på et sted de brukte til innspillingen da vi ikke bor langt unna. Det er Øvrebø kirke de har bryllup i filmen og når de leker ute på et jorde og Christoper (Morten Harket) kommer i flyet sitt, så er det like ved kirken.
Dina Michaela lurte på om brudeparet var inne i kirken nå (filmen ble spilt inn i 1988), mens Sebastian ivrig pekte og gjenfortalte hva de gjorde ute på jordet :-)

Nå er det middag hvor vi tenner to lys :-)
Ønsker dere en fortsatt fin søndag :-)

Noen juletanker og oppfordringer

Jeg sitter her i julestemning og koser meg mens jeg skriver dette innlegget...jeg har en adventsstake i vinduet bak meg som lyser fint, jeg har huset fullt av nisser og lys og varme farger. Jeg hører julemusikk og har enlykkelig liten gutt som koser seg med sitt på gulvet mens far kjører de andre to til skole og barnehage hvor de driver med litt av hvert av juleforberedelser og hemmeligheter.

Ikke alle har det sånn. Ikke alle får den julestemningen jeg nå har fått og la oss tenke litt på det.

Hvert år hører vi på nyhetene at vi bruker mer og mer penger på julegaver, og da særlig på barna. Denne nyheten har vi også fått servert i år. Hva lærer vi egentlig barna våre? At julen dreier seg om gaver og materielle ting? Må det koste så mye for å være bra?

Det behøver ikke koste mye for å være en bra gave...jeg hører folk klage over at de ruinerer seg på gaver, men Dina Michaela har fortalt meg hva hun ønsker seg av oss til jul og det er en kanin i et bur borte på Spar her...den koster 99,- ;-)

Hva om vi alle kutter ned utgiftene på julegavene og heller gjør noe godt for andre? Lærer barna våre om det å være medmenneske? Skape glede ved å gi også i stedet for å bare få?

Det er mange ting en kan gjøre. Det finnes ulike organisasjoner hvor man kan levere inn klær, leker, ved og julegaver. For eksempel har du Hjelp oss å hjelpe, hjelpende hender og Frelsesarmeen. Da hjelper du noen av de som ikke har råd til disse dyre julegavene det er så mye snakk om. Enkelte har ikke råd til sin egen mat engang. Og det behøver ikke å handle om latskap, jeg vet mange er dømmende der. Det er som oftest andre personlige årsaker til at økonomien har raknet. Jeg vet om ei som satt alene på julaften og varmet hendene sine over et telys, enda hun var i full jobb...så det kan være mye vi ikke vet.

Tenk deg at mens ditt barn sitter og pakker opp sin nye mobiltelefon til flere tusen kroner, så sitter det andre barn rundt omkring og ikke har juletre engang. Jeg har vært det barnet selv en gang. Mamma fortalte meg at vi dessverre ikke hadde råd til noe juletre. Klart jeg var lei meg, jeg ville jo ha juletre i julen, det hører liksom med. Jeg hadde en storesøster som kom og reddet julen i siste liten, hun kjøpte juletre og diverse. Ikke alle barn har denne søsteren... Ikke alle barn har juletre, store julegaver og masse god julemat. Mange barn rundt omkring gruer seg til julen. Noen gruer seg da det er dårlig økonomi i huset, men du har også de som gruer seg fordi de vet at det blir mye drikking. Det barnet har jeg også vært, men igjen hadde jeg søsken og klarte meg fint ved hjelp av dem. Ikke alle har eldre søsken som letter på stemningen og sørger for julekos. Vil be folk tenke seg om når det gjelder drikking i julen når det er barn i nærheten. Mannen min tar seg jo også en juleøl til maten, men det er forskjell på det og på å drikke seg full.

Så har vi de som sitter alene på julaften. Ikke har de familie å gå til og ikke har de noen som kommer til seg.

Hva med å ta kontakt med kommunen og la en få komme og feire jul med deg/dere? Det kan jo bli kjempekoselig og det kan jo faktisk bli et godt vennskap.

Tenk deg godt om nå. Kjenner du til noen som kanskje ikke har det så greit nå i julen? Kanskje kjenner du noen som nylig har mistet noen nær? Jeg kjenner selv savnet etter mamma og pappa mer i høytidene, selv om det er mange herrens år siden jeg mistet dem. Kanskje er det noen du kjenner som trenger en klem og litt oppmuntring i julen?

Det er så mye vi kan gjøre som medmennesker i disse dager, men samtidig er det ikke alltid så mye som skal til. DET burde vi fokusere på å lære barna våre om...husk at de er fremtiden...en dag er det kanskje nettopp du som sitter der alene på julaften eller ikke har penger til juleribba...

I barnehagen til Dina Michaela har de i år en omvendt julekalender. Der tar alle barna med seg hver sin fint brukt leke eller tøy som de i løpet av desember pakker inn og henger opp. Til slutt leverer de alle pakkene til en veldedig organisasjon som gir den videre til andre barn som vil ha større glede av det. Flott!

Jeg mener overhode ikke at vi ikke skal kjøpe gaver eller kose oss. Så klart barna må få gaver, og så klart man må få kose seg med god mat og sånt. Jeg bare synes folk har litt for mye fokus på shopping, baking, vasking, pynting og stress....jeg ber bare om at alle setter seg ned og tenker litt over at ikke alle har det sånn. Ikke alle føler for å pynte og ordne til jul, og ikke alle har noen å shoppe julegaver til. For noen er dette bare en veldig trist og vanskelig tid.

Kanskje har du en du kan dele det du har baket med? Kanskje er det noen du kan bringe julestemningen litt tilbake hos? Vet du kanskje av noen som ikke har helse til å ta julevasken selv?

Du har mange muligheter til å hjelpe noen, og samtidig lære barna noe fantastisk bra de kan ta med seg videre i fremtiden.

Vi sliter selv her hjemme økonomisk...jeg og Thomas har ikke kjøpt julegaver til hverandre etter at barna kom til verden. Men den dagen vi har muligheten, så vil jeg både gi støtte til organisasjonene og la noen komme og feire jul sammen med oss. Uten tvil- det vil jeg!

Jeg spurte Sebastian nylig om hva han syntes det beste med julen var. Jeg regnet med å høre "Gavene" og glad over svaret jeg fikk... "Julestjerna" :-)

Vi skal kose oss masse i julen sammen med mine svigerforeldre. Det er jo ekstra koselig med jul når man har barn i huset. Men jeg vil sende gode varme tanker til alle de som ikke får til å kose seg sånn som oss og jeg gleder meg til den dagen vi har muligheten til å hjelpe.

 

 

 

 

Hvil i fred...

Endelig får du hvile Nelson Mandela, du har kjempet hardt.
Du blir aldri glemt!