Dinas sykdom i se og hør...

I går var min mann innom www.seher.no og så at saken om Dina Michaela ligger lagt nede på framsiden fortsatt...(http://www.seher.no/annet/fant-svulst-p%C3%A5-14-kilo-i-babyens-mage-67580) Jeg var innom og leste reportasjen igjen nå. Etter at saken om henne var på se og hørs nettside, ble vi oppringt av Venneslatidende som også ville ha et intervju med oss, så ei koselig jente kom hjem og snakket litt med oss. Både Svend Aage Madsen i se og hør og hun i Venneslatidende var hyggelige å prate med. Han fra se og hør tok fantastisk fine bilder også.
Jeg synes det er flott at folk har vist interesse for saken om Dina Michaela for det er så utrolig viktig å få frem de historiene også, de som ender godt, da det kan gi andre håp og tro. Det må fokuseres mer på livet i stedet for døden. Kreft betyr ikke nødvendigvis død, likevel er døden det første som faller inn i hodet ditt når du hører ordet kreft...i allefall om du får beskjed om at ditt barn har kreft, sånn var det for oss også. Altfor mange dør fortsatt av kreft, men i dag greier legene å få 80% av barna friske!
Et av de barna er Dina Michaela.
Men jeg vil gjerne si noen ord om tiden etter at man opplever sånn alvorlig sykdom. Skulle jo tro at når kreften er ute av kroppen, så er alt bra igjen, men det er langt i fra sånn det er...i allefall var det ikke sånn for vår familie.

Den dagen vi fikk sjokkbeskjeden, så kom det reaksjoner i form av sinne og gråt, men så brettet vi opp ermene og fant styrke til å smile og gjøre dagen så lys som mulig for Dina Michaelas skyld...dette skulle vi klare! Vi fikk helt i starten tilbud om å snakke med psykolog på sykehuset, men vi følte vi taklet dette så bra at vi takket nei. Jeg vil på det sterkeste råde de som kommer etter oss om å takke ja til dette tilbudet, uansett hvor sterke dere føler dere! Det er nemlig sånn at da Dina Michaela ble erklært kreftfri og vi kunne senke skuldrene, så kom etter-reaksjoner, og det til gangs! Jeg har skrevet om det før og vi velger å være åpne om det for at andre kanskje kan ta lærdom av det. Det startet med at sønnen vår Sebastian fikk emosjonelle problemer i form av raseriutbrudd, depresjoner og redsel. Han hadde ekstremt dårlig selvtillit, hadde voksne bekymringer, tenkte mye på døden, var veldig alvorlig og lo sjeldent. Vi kunne ikke gjort noe annerledes under sykdomsperioden for han egentlig....han bodde mye hos farmoren og farfaren, så gikk han i barnehagen for å ha en så normal hverdag som mulig. Han fikk komme mye på sykehuset og sykepleierne der var fantastiske med han. De tok seg god tid, snakket med han, forklarte han ting og gav han alltid is. Han trivdes på sykehuset, men det er klart at han ble preget av at søsteren var syk, han skjønte særlig alvoret da kompisen hans på avdelingen døde.
Vi søkte tidlig hjelp og fikk rask og god hjelp av BUP.
Samtidig fikk Thomas helsemessige problemer, og det skulle mange besøk hos legevakt og fastlege, en ambulanse og henvisning til psykiatrisk sykepleier til før det ble konstatert at Thomas hadde alvorlig angst. Det var ikke sykdommen til Dina Michaela som alene gjorde at han fikk angst, men det var hans fortid og ting han hadde båret på i mange år, så fikk sykdommen til Dina Michaela fram angsten. Thomas kunne ikke jobbe og det skulle ta lang tid før han fikk sine rettigheter fra nav ettersom det tok så lang tid å få diagnose. Jeg kunne heller ikke jobbe for Thomas hadde alvorlige angstanfall flere ganger i døgnet og greide ikke ta seg av barna alene. Dette resulterte i at vi slet noe voldsomt økonomisk og fortsatt den dag i dag sliter vi for vi har aldri kommet oss helt på rett kjør.
Jeg satt der med vår datter som skulle komme til hektene igjen, vår sønn med sine problemer og en mann som stadig trodde han selv skulle dø....det ble noen søvnløse netter og mange slitsomme dager. Det endte med at jeg også fikk meg en knekk. Jeg tok kontakt med hjertehealer og lifecoach Espen Vincent som jeg har skrevet om her på bloggen før. I samtale med han, så kom vi frem til at jeg var utbrent. I likhet med Thomas hadde jeg båret på mye fra fortiden og med alt som vi hadde vært oppi og fortsatt var oppi, så kom det reaksjoner. Vi hadde liksom bare kommet til et punkt hvor nok var nok. Det var fullstendig kaos innvendig en periode. Espen rådet meg til å bruke skriving som terapi, noe jeg gjorde. Det resulterte i en bok og det var faktisk veldig god terapi for da måtte jeg gå inn i meg selv og åpne alle de lukkede skuffene med ting jeg aldri bearbeidet som barn. Jeg begynte å huske ting som jeg hadde fortrengt.
Dina Michaela kom seg fint, håret vokste ut igjen, hudfargen ble sunnere, blodprøver ble bedre og bedre. Sebastian ble mer eller mindre den gode gamle gutten vår igjen, Thomas ble bedre og jeg ble bra. Det var da vi kjente at det hadde vært godt med en ny start et annet sted. De fleste vennene våre hadde også forsvunnet da Dina Michaela var syk, for de visste ikke hvordan de skulle takle det, har jeg fått fortalt.
Vi flyttet til Vennesla hvor mamma kom fra og det har vi ikke angret en dag på! Her har vi det veldig fint og stortrives. Føler at jeg endelig har kommet hjem.

Jeg har fått gjort meg ferdig med fortiden, så godt som jeg kan, tror jeg og jeg har det fint. Føler meg nær mamma når jeg bor her i Vennesla og det føles godt. Jeg ser nå etter fast jobb her på Sørlandet.
Thomas går til psykolog og håper å kunne gå ut i jobb igjen i mai når pappapermisjonen er over. Sebastian stortrives på skolen og har fått gode kompiser.
Dina Michaela har både venninnegjeng og kjæreste på barnehagen og er ei jente med vilje av stål...noe de ansatte har fått kjenne litt på, hehe :-)
Vi har det veldig fint nå!!

Jeg ville skrive dette og forklare litt for at folk skal skjønne at det er ikke helt over den dagen man er kreftfri, det tar tid å komme seg etter noe sånt. Jeg vil på det sterkeste anbefale andre å takke ja til psykolog. Vil også si til de som kjenner noen som er i vår situasjon, at dere ikke må trekke dere unna fordi at dere ikke vet hvordan dere skal takle det og sånt for de trenger dere mer enn noensinne. Synes du/dere det er vanskelig, så snakk med dem om det...la dem sette begrensninger når det gjelder å ta i mot besøk og sånt...det er bedre om de må be folk gå eller takke nei til besøk, enn at de ikke får besøk og ingen avlastning. En god venn snur ikke ryggen til i vonde tider.

Nå sier jeg ikke at alle får like sterke reaksjoner som det vi gjorde, men det jeg tror uansett at det er lurt å takke ja til all hjelp man kan få, både på sykehuset og ellers, det kan spare dere for mye i ettertid. Vi takket nei til det meste for vi følte ikke behovet der og da...i ettertid kjenner vi at vi nok skulle takket ja til de tilbud vi fikk, så det er lærdom jeg gjerne gir videre.