En trist dag...

Mottok i går budskap om at gode, snille onkel Kåre hadde kommet på sykehus. Han har lenge vært gammel og skral, så dette var ikke noe sjokk. Han har lurt døden mange ganger før, men denne gangen greide han ikke det. I natt sovnet onkel inn. Kontakten har ikke akkurat vært så stor, men det var noe ved onkel...noe godt som gjorde at jeg var ekstremt glad i han...jeg var full av gode følelser for han. Jeg følte kjærlighet fra han når jeg var i samme rom som han. Han kalte meg "mitt barn" med godhet i stemmen. Som barn hadde jeg et innrammet bilde av meg og han på rommet mitt.
Etter at jeg og min familie flyttet hit har vi mange ganger tenkt å besøke han og tante, men det ble bare utsatt og utsatt. Dagene gikk fort i starten og det var hektisk...vi har hatt mye besøk og sånt. En annen ting er at jeg gruet meg faktisk litt...jeg hadde hørt fra flere hvor ille det sto til med han og på en måte ville jeg skynde meg å besøke han før det var for sent, men samtidig kviet jeg meg for å se han sånn. En av grunnene er kanskje at da jeg traff han sist, innså jeg hvor lik han var mamma, både utseendemessig og av personlighet...det gjorde litt godtvondt å snakke med han og gi han en klem. Jeg vet mamma var veldig glad i han og de hadde et godt og spesielt forhold i sin tid. Han fortalte meg gode ord om mamma som ung og han var trist over hvordan det hadde gått med "den herlige jenta". Jeg skulle spurt han om så mye...snakket med han om de vanskelige tingene...om mamma og sånt...men jeg fikk meg ikke til å gjøre det.
I natt drømte jeg at mamma var hos onkel på sykehuset, og det tror jeg helt ærlig at hun var...nå er de sammen. Det er en koselig tanke om ikke annet..
Mine tårer renner for onkel i dag, skulle så gjerne hatt han her mye lengre, men jeg er samtidig lettet over at han slipper mer smerter.
Jeg minnes han som en blid, god og snill mann med masse kjærlighet.
Hvil i fred kjære onkel, må du ha det fint der du er nå...og en gang sees vi igjen.

Mine tanker går til de nærmeste...