Nå er jeg trebarnsmor :-) (fødselshistorie)

Mandag morgen kl.08:30 møtte Thomas og jeg opp på føden som avtalt for å settes i gang da vi var 11 dager på overtid og gutten fortsatt viste ingen tegn til å ville komme ut på egen hånd.
Først var det en del undersøkelser for å finne ut hvordan de burde sette meg i gang. En lege og en jordmor ble enige om at det rett og slett kanskje var nok å bare ta fostervannet, så da gjorde de det i håp om at riene skulle komme av seg selv. Det var ekstremt mye fostervann! Legen som gjorde det var samme legen som nesten en uke før ville jeg skulle ta keisersnitt da han var den som fant ut at dette var snakk om et stort barn. En veldig koselig lege. Jeg var også heldig med jordmoren.
Vi fikk oss et rom sammen med ei som var der alene og også var satt i gang. Det gikk ikke lang tid før jordmor kom og gav oss en fødestue da hun hadde en følelse av at dette skulle gå relativt raskt.
Vel plassert i fødestuen ble det satt en brikke på hodet til Magnus for å følge med han, jeg fikk et belte rundt magen for å følge med riene, jeg fikk en klipe på fingeren for å måle pulsen min og jeg fikk drypp i andre hånden for å få fart på riene....Jeg er ikke mer seriøs enn at jeg deler bilde på gøy :-p Følte meg så fin...

Riene kom etter hvert, men det gikk veldig greit. Rundt kl.16 tok jeg i bruk lystgassen, den var min bestevenn under de to forrige fødslene og det ble den nå også...ingen fikk ta den i fra meg!
Fra riene ble sterke gikk det veldig raskt fremover og det tok ikke lang tid før pressriene meldte seg. Det hadde vært vaktskifte, så en koselig dansk jordmor hadde overtatt. Hun sa til meg at de visste det var en stor gutt og da var det regler på at de skulle være to jordmødre, så hun ville tilkalle en til uten at jeg skulle bli urolig for det.
Jeg tenkte at dette ville gå kjempegreit. Fødselen til Dina var jo en drømmefødsel og hun bare kom av seg selv, nærmest. Fødselen med Sebastian var ikke drømmefødsel, men den var absolutt ikke skremmende fra å føde igjen, det var en fin fødsel det også egentlig. Jeg tok grundig feil altså, denne gang skulle ikke fødselen gå så greit som jeg trodde! Jeg har aldri i hele mitt liv hatt sånne smerter, det var så ekstremt! Jordmor tilkalte hjelp sånn som hun sa hun skulle gjøre, men det var ikke bare en ekstra jordmor som kom, det kom flere jordmødre, barnepleiere og lege. Det viste seg nemlig ikke bare at gutten var stor, men han lå med nesen ned, så han kom ikke med bakhodet først sånn som vanlig, han kom med nesen først. Og han lå med skuldrene feil...litt vanskelig å forklare, men de sa i alle fall at det var det verste som kunne skje ettersom han var så stor. Jeg kom til et punkt hvor jeg faktisk ikke trodde jeg skulle klare jobben for jeg holdt på å eksplodere i smerter (jeg hadde jo valgt å ikke ha smertelindrende denne gangen heller for det var ikke noe problem de andre gangene). Jeg begynte å føle at jeg skulle falle bort. Thomas sa at han så mine blodårer voldsomt godt på kroppen. I mellom riene måtte jeg få oksygen for både min egen del, men mest av alt for Magnus som slet. Det ble travelt å få han ut og de måtte både klippe meg og bruke sugekopp. Det var ikke bare jeg som brukte krefter jeg ikke ante jeg hadde, men alle som har i rommet brukte alt de hadde av krefter. Hun legen som var der brukte sånn muskler at hun skalv. Jeg hørte på Thomas at han var redd. Han så hodet og det så ikke ut som det var mye til liv, i tillegg så han på skjermen at hjerterytmen til Magnus ble borte litt. Han sa ikke noe til meg om det, men i stedet klemte han meg godt, trøstet og oppmuntret...han var helt fantastisk!
Til slutt fikk de/jeg han ut. Han var likblek og helt slapp. De klippet navnestrengen i full fart og stormet med gutten ut på gangen der det ventet barneleger og barnepleiere. Jeg var litt bortkommen, men Thomas gråt for Magnus så jo rett og slett død ut. Det tok kanskje 5 minutter, så sa legen "Hør!" og da kunne vi høre babygråt ute på gangen. Da kom i stedet gledestårene på Thomas...jeg var fortsatt litt bortreist...
Thomas fikk gå til Magnus på intensiv mens jeg ble lappet sammen.
De veide og målte Magnus, 4735 gram og 56 cm lang.

De trodde først at han hadde brukket ribbeina og de fryktet at han hadde fått skulderskader, men heldigvis viste det seg at han "bare" var litt mørbanket, men ikke fått noen alvorlige eller varige skader. En stor og øm kul i hodet etter sugekoppen, men den holder på å gå bort nå.
Det var litt rart å ikke så babyen lagt opp på brystet sånn som de andre gangene, men jeg er glad Thomas fikk gå å være hos han. Thomas fikk holde han og varme han for han var litt kald.
De sydde meg, hjalp meg å dusje, kom med mat og drikke til meg og virkelig var helt topp. Etter ett par timer trillet de meg bort på intensiv og jeg kunne endelig få holde gutten min :-) Han var fortsatt litt blek, men de sa han ville klare seg og bli helt bra.
Thomas sin venn Andre kom med Sebastian og Dina sånn at de fikk se lillebror, men så tok Thomas dem med seg hjem. Jeg ble værende på intensiv en god stund og jeg fikk prøve å amme litt, men så trillet de meg på rommet mitt sånn at jeg kunne få en god natts søvn.
Mye søvn ble det ikke denne natten selv om jeg var utslitt, for jeg hadde fått ganske hard behandling og hadde ganske vondt. Fikk smertestillende og sovnet litt etter hvert. Jeg hørte gjennom hele natten andre babyer som gråt ute på gangen og på stellerommet...ville bare ha babyen min jeg også! Men jeg visste at han ble tatt godt vare på.
Neste morgen kom Thomas tilbake på sykehuset. Jeg var ikke i form til å bli med på intensiv med en gang, men han dro bort dit. Han kom tilbake til meg og sa at Magnus hadde det greit, men de hadde begynt å gi han litt intravenøst da han bare kastet opp maten sin.

Jeg fikk blitt med bort på intensiv ved hjelp av rullestol og det var så godt å få holde han igjen! Tenk at vi holdt jo på å miste han, da blir man bare enda mer takknemlig!
Etter hvert fikk vi ta han med oss bort på rommet på permisjon fra intensiv.
Neste dag (altså i går) ble Magnus skrevet ut av intensiv, alt var nå bra med han.
Legen som hadde vært med på fødselen kom inn og pratet med oss. Henne kan vi virkelig takke altså!! Hun hadde fortsatt vondt i ene armen etter fødselen, det var hun som brukte så mye muskler at hun skalv. Thomas spurte henne hva som hadde hendt om de ikke hadde fått ut Magnus da de gjorde det og det turte hun ikke tenke på, sa hun. Hun sa at om jeg skal få flere barn, så må det tiltak til i god tid før termin. Det var jo det som burde vært gjort denne gangen også da han legen egentlig ønsket at jeg skulle ta keisersnitt, men da var det jo noen andre som kom og sa at det ikke skulle være behøvelig for jeg hadde jo satt to barn til verden fra før og derfor ville jeg klare det igjen. Hårreisende! Det holdt på å koste Magnus livet rett og slett (og meg også, føltes det ut som).
Det var fint å få snakket litt med hun legen, spesielt for Thomas kanskje for han fikk det tøft psykisk under fødselen...han beholdt hele tiden roen og var til god hjelp, men han var ganske så i sjokk etterpå. Legen utelukket ikke at de rett og slett kan ha bommet noe veldig på terminen og at det er derfor Magnus er så stor. Ikke bare er han stor, men han kom til verden med lange negler, løfter hodet litt selv, greier nesten rulle rundt, har sett ved ett par anledninger litt tårer når han gråter. Han er rett og slett veldig stor og utviklet til å være nyfødt. Han legen som tok fostervannet på meg sa også at det ikke er uvanlig at barn som bor i sååå mye fostervann blir værende i magen til de tvinges ut da de har det så godt og fint i magen. Kan hende Magnus skulle vært født for lenge siden da, men det der finner vi aldri ut av...det er bare en teori.

Min kusine Siren kom på barselbesøk på sykehuset i går og det var veldig koselig...denne gangen var det jo ingen besteforeldre og sånt som kom å hilste på ettersom de bor i trøndelag, så jeg satte stor pris på at Siren kom innom. Fikk noen fine bodyer og en lue til Magnus :-)
I går ble det tatt nye prøver av gutten og alt var fint. Jeg hadde fått i gang ammingen godt og han greide holde på maten. Dermed fikk vi plutselig gladnyheten om at vi skulle få lov til å reise hjem i går kveld om vi ville.

 

Pga sommeren var det veldig fullt, mye stress og alle måtte dele rom med noen på barsel, så det ble liksom ikke så mye avslappende å være på sykehuset. Og ingen fedre kunne overnatte, noe som gjorde at det var lite hjelp og avlastning å få. Blant annet måtte jeg sitte med Magnus på fanget da jeg var på do da han ikke hadde fått seng enda og ingen kunne hjelpe meg. Jeg ringte på alarmen ett par ganger da jeg trengte hjelp, men det tok 15-20 minutter før noen kom. Jeg synes rett og slett litt synd i de som jobber der akkurat nå. De var selv frustrerte over at barselhotellet holder stengt på sommeren, for sommeren er den travleste tiden på året for de, sa de.
Det var i alle fall fantastisk godt å kunne ta med lillegutt hjem! Jeg slapper mer av hjemme, noe som Magnus nok merker for han er mye roligere og mer avslappet han også. Han spiste to ganger i natt, men ellers sov han hele natten og har nesten ikke grått i det hele tatt etter at vi kom hjem. Han godtok sengen sin med en gang, noe de to andre ikke ville de første nettene.

Magnus var med i barnehagen i dag for Sebastian og Dina ville jo vise han fram. Så var vi på sykehuset for noen prøver igjen.
Ellers har vi alle slappet av i dag og jeg hadde faktisk en 2-3 timers dupp på dagtid i dag...det gjorde godt!! Magnus viser ikke lengre tegn til smerter eller ubehag og legene sier de tror han ikke har fått varige men. Jeg har det fortsatt vondt når jeg setter meg, reiser meg eller går, men har absolutt blitt mye bedre og nå går det bare en vei. De sier jeg var utrolig heldig som ikke fikk større, alvorligere skader.
Tenk denne skapningen her lå i min mage (her visste jeg ikke at jeg ble tatt bilde av, trodde det bare var Magnus som ble fotografert, hehe, så derfor ser jeg så fjern ut, hehe):

Hadde alle fødsler vært som Dinas kunne jeg satt et dusin barn til verden, uten problem. Jeg grudde meg ikke i det hele tatt til denne fødselen her heller. Men nå er det stopp på tre barn, dette gjør jeg ikke igjen! Nå har jeg gjort min jobb! Jeg vet jeg ville blitt passet godt på og fulgt opp mye bedre ved en eventuell neste gang, sannsynligvis ville de tatt keisersnitt. Det var jo det de skulle gjort nå også, men det ble gjort en grundig feilvurdering. Men nå sier vi stopp. Vi er fornøyde nå :-) Særlig Thomas er fornøyd for nå slipper han at jeg maser om flere barn også, hehe :-p

Nå skal vi bare kose oss, slappe av og komme til hektene. Nyte babytida.
Tar gjerne i mot besøk, men husmora er i streik og jeg jobbet helt frem til kvelden før fødselen, så jeg har ikke baket noe heller :-p Thomas har vært fantastisk mens jeg har vært på sykehuset da...han har stått på her hjemme og i tillegg tatt seg av de andre to...og vært mye på sykehuset hos oss. Nå etter at vi kom hjem har jeg fått mye god hjelp i Thomas. Ettersom jeg har litt smerter enda, så er det veldig godt at han er ved min side på natten for eksempel og hjelper meg med alt annet enn ammingen. Jeg kjenner at jeg blir fortere bra av å være hjemme, enn om jeg skulle vært på sykehuset.
Thomas skal være hjemme i pappapermisjon nesten et år nå, så jeg vil være i gang med Kunststua igjen så snart jeg føler jeg har kommet meg nok. Så det er bare å ta kontakt om noen vil bestille noe, men regn med litt mer ventetid enn ellers.

Nå er det bare å være glad det gikk så bra som det gikk og glede oss over å ha en fin liten (stor) krabat her hjemme som skal lage liv og røre sammen med våre to andre flotte barn :-)

Og det er fantastisk godt å ha fødselen overstått! Endelig kom han :-)