Sitter og ser igjennom noen gamle bilder på dataen..

Så begynte jeg å tenke på mine søsken...jeg er skikkelig stolt av dem altså!!

Sigrid er ei som har lært meg mye. Som tidligere skrevet om, så tok hun meg til seg da jeg var 11 år og hun var 21 år. Hun er ei dame med skikkelig bein i nesa. Hun har en sterk personlighet og virker kanskje litt tøff, men hun har også en myk og sårbar side og er ikke redd for å vise følelser. Har du Sigrid som venn, så har du en lojal venn, en du kan stole på og snakke med. Hun kan strekke seg langt for de hun er glad i. Sigrid har mange gode kvaliteter og en av de er at hun er veldig reflektert og hun ser hva som er viktig her i livet. Sigrid kan jeg snakke med om alt og på mange områder er vi ganske like, men så har hun jo vært mammaen min i en del år også, så det er vel sånn det blir :-) Et av mine beste minner om henne er da jeg og henne først var på Egon og spiste, så var vi på Lisa Williams...det var så koselig. Som barn husker jeg best de gangene hun kom hjem på ferie, etter at hun hadde flyttet hjemmefra...det var alltid sånn stas og jeg savnet henne sånn da hun ikke var hjemme. Husker hvor glad hun var i kattene våre på gården.
Sigrid var den som lærte meg at jeg skulle spørre pent om å få drikke om jeg var tørst...hun var den som fortalte meg at jeg hadde lov til og at det var greit å snakke med noen om hvordan ting var hjemme hos meg og mamma...hun var den som hvisket inn i kuvøsen at hun skulle ta vare på meg og hun holdt ord.

Til tross for sin alder, lar hun mine barn kalle henne bestemor. Hun var den første som kom på sykehuset da vi fikk vite om svulsten til Dina Michaela og hun satt der den dagen Dina Michaela ble operert. Hun stiller opp når noen trenger henne og hun gir gjerne en varm, trøstende klem og en skulder å gråte på. Som barn hadde jeg et bilde av Sigrid på rommet mitt, jeg pleide å se på det og tenke at hun var så pen...jeg ville bli som henne :-) Jeg må legge til at hun også er blitt en veldig flink fotograf :-)

Anne-Lill har jeg skrevet litt om her før. Vi er ikke enige om alt, men vi er nok faktisk ganske like likevel og der vi ikke er enige respekterer vi hverandre. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som er mer hjertevarm og god enn henne. Hun bryr seg om alt og alle hun. Jeg er noen ganger litt redd hun ofrer seg, setter andre foran seg selv og glemmer seg selv litt...sånn er vi kanskje alle i søskenflokken av og til, men mest av alt henne for hun er jo bare så god! Hun står på for andres ve og vel, særlig de svake i samfunnet og det er jeg stolt av. Hun må bare huske å ta vare på seg selv litt også! Anne-Lill har vært syk så og si hele livet. Hun har Lupus, noe som innebærer mye smerter og at hun er mye sliten, men hun klager mindre enn de fleste...det er veldig beundringsverdig. Hun er dessuten veldig flink til håndarbeid av ulike slag og flink å lage mat! Hun er husmora av oss søstrene i allefall :-)
Hun er verdens beste tante for tantebarna, hun elsker dem og det er gjensidig. Ingen var så mye på sykehuset med oss som henne, da Dina Michaela var syk, enda Anne-Lill nok har hatt mer enn nok sykehus i sitt liv! Hun satt der også da Dina Michaela lå på operasjonsbordet.

Jeg var bare bitteliten da hun flyttet hjemmefra og jeg savnet henne mye...en periode hadde jeg en Rosenborg kassett som tilhørte henne på rommet mitt...da hun reiste tilbake til hybelen sin, pleide jeg å høre på den i sengen på kvelden og gråte fordi at jeg savnet henne sånn. Anne-Lill er rett og slett et veldig godt medmenneske og en god storesøster.

Bjørn er eldstemann i flokken og han har jeg nok ikke skrevet så mye om her tidligere. Men han vil jeg gjerne si noen ord om nå for han er jeg veldig stolt av! Som barn så jeg veldig opp til han. Han var den kjekke, kule broren jeg var stolt av å vise fram i barnehagen ved henting.
I mitt hode kunne han alt, han var voldsomt smart! Han var en veldig snill bror, selv om han nesten skremte livet av meg med gorilla kostyme sitt, kjørte over begge trehjul- syklene mine, tegnet meg som en heks og han brakk nesen min med en freezbee, hehehe :-)
Han var tålmodig da han lærte meg å skrive navnet mitt, jeg fikk være med han på bakeriet å rulle boller og han kjørte frem og tilbake med meg over en bro på Oppdal fordi at det kilte sånn i magen :-) Gode minner! Så setter jeg stor pris på tilliten han viste meg ved å la meg være gårdsarbeider og avløser i ferier og sånt i flere år...jeg lærte en del på det :-)

Som eldstemann vet jeg det ikke alltid har vært så lett for vår bror...men han har klart seg bra og har fått mange gode kvaliteter! Jeg er stolt av han og han har all grunn til å være stolt av seg selv også! Han har fått til mye bra i livet sitt! I sin ungdom var han flott innen idrett, jeg har bilder av premiehyllene hans og det var ikke lite altså. Han tok i mange år godt vare på barndomshjemmet vårt, noe jeg vet har vært krevende og tøft både fysisk og psykisk! Han har fått en fin familie med to sunne, friske voksne unger og nå har han gjort det veldig bra med egen bedrift på Vestlandet, han har lyktes. Jeg mener fortsatt at han er veldig smart og kan mye. Han lager fantastisk mat, så er han en veldig omtenksom og sympatisk mann :-)

Vi hadde alle fire dårlige utgangspunkt og vi har møtt mye motgang, men det har blitt ordentlige folk av oss alle. Alle har nok blitt noe skadet av den fortiden vi har hatt, men vi har klart oss og har fått gode liv. Jeg har tidligere fått skryt av mine søsken over at jeg har blitt den jeg har blitt, men jeg må skryte litt ekstra av dem og bare si at jeg nok ikke hadde blitt den jeg er, uten dem. De har i høy grad formet meg til den jeg er. Så må det sies at til tross for alle de problemer mamma og pappa hadde, noe jeg er åpen om og har skrevet om her på bloggen før, så må de også ha gjort noe riktig ettersom vi alle har klart oss så bra, også de eldste :-) Jeg er stolt av hele familien vår jeg, rett og slett...men syntes mine tre søsken fortjente litt skryt for folk har ofte skrytt til meg om dem, men ikke direkte til dem...og det er de som fortjener og kanskje trenger å høre de gode ordene mest :-) Så jeg følte for å lage et lite skryteinnlegg til de tre som jeg har kjent lengst av alle...de tre som passet på meg da jeg var liten og som var glad i meg da jeg trengte det mest :-)

Takk til Bjørn, Anne-Lill og Sigrid for at dere er de dere er og selv om vi sitter spredt her i landet, så er det alltid en bånd mellom oss, det tror jeg bare blir sterkere og sterkere :-)
Glad i dere alle tre :-)

Klem fra minstesøster :-)