Var i møte i dag...

...med PP-tjenesten angående Sebastian. Hadde en lang og fin samtale for å kartlegge ting. Hun stilte spørsmål helt fra fødselen og til i dag. Hun så et mønster i det hele og kunne ganske sikkert si at det ikke er adhd eller noe sånt som han har. Problemet er rett og slett emosjonelt. Gutten er bare 4 år, men han har opplevd en del som vi voksne ikke alltid tenker over hvor hardt det går inn på et barn. Først så fikk han i en alder av 2 år en liten søster...det kan være ille nok i seg selv det, men i tilegg blir søsteren et år senere kreftsyk. Vi var flinke å inkludere han i alt som skjedde på sykehuset og sånt...og de på sykehuset var veldig flinke å ta seg av han. Han forsto utrolig mye! Likevel, så ble det en del barnevakt på han...og han både hørte og så nok at folk rundt han var redde, selv om vi prøvde å skjule det så godt vi kunne. For ikke å snakke om vennen hans på sykehuset, som han pleide å leke med der...han døde. Siste gangen Sebastian så han, ble han trillet ut av rommet sitt i en seng og så fryktelig syk ut. Sebastian sa til mammaen hans "Æ ælske Erlend"...moren fikk tårer, gav Sebastian stryk på ryggen og sa at det var veldig koselig sagt. Etter dette så aldri Sebastian vennen sin igjen. Vi snakket en del om hva som hadde skjedd og Sebastian var en stund veldig opptatt av det med døden. Selv om Dina rundt den tiden ble erklært kreftfri, så var det helt sikkert ikke lett for en 4-åring at kompisen døde av samme sykdom som lillesøsteren hadde. Han er også klar over at hun tar blodprøver hver måned fordi at hun passes på i tilfelle hun blir syk igjen. Vi har nå en normal hverdag igjen og ungene er sunne, friske og glade. Vi har nok ikke tenkt nok over hvordan dette egentlig kan ha preget Sebastian. Hun vi snakket med i dag sier at det nok ligger mer i bakhodet hans enn hva han greier å sette ord på...derfor får han sånne utbrudd som han gjør innimellom...rett og slett for at det er ting som gnager i han fra før...så da eksploderer det plutselignår noe går han i mot. Nå har vi fått noen ting vi skal gjøre hjemme, så skal han få hjelp hos pp-tjenesten og hos barne-og ungdomspsykiatrien.
For de rundt oss, så vil jeg tro det er viktig å være bevisst på å gi han like mye oppmerksomhet (og alenetid) som det Dina får...det var jo naturlig at hun fikk sitte mest i fanget og fikk mest oppmerksomhet da hun var syk, men nå er det kanskje han som trenger det mest. Han har vært igjennom mer enn hva vi og folk flest tror og forstår. Nå skal han få hjelp til å sette ord på ting, og hjelp til å bli sånn som en 4-åring skal være, uten å være redd for ting han nok har vært mer redd for enn vi er klar over. Vi har jo hele tiden vært klar over at han også har hatt det tøft, men vi har kanskje ikke sett hvor ille det har vært...i tillegg til at lillesøsteren har vært syk, så har han flyttet og begynt i ny barnehage også. Ble mye for en 4-åring på kort tid. Er så godt å få hjelp til å hjelpe han nå altså! Fine gutten min :-)
Til slutt: Lillemor ramlet av en sykkel i barnehagen i dag og fikk skikkelig Donaldkul i panna:

Hun ramlet også av en stol rett før hentinga i dag, så det ble en kul i bakhodet også...hehe, hun snakka lenge om den dumme stolen :-p
Ser ut til å gå bra da...hun er blid og aktiv :-)