La fortid være fortid...LEV i dag!

Noen vet at jeg har vært i en diskusjon på facebook de siste dagene..som gikk langt over stokk og stein. Rett og slett fordi vi mennesker er forskjellige...noen sliter med å legge fortiden bak seg, men jeg prøver heller å tenke at fortiden har gjort meg til den jeg er, og jeg er glad jeg har levd det livet jeg har levd...selv om det har vært tøft. De gode minnene tar jeg med meg videre, resten har også vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, men fortid er fortid. Ser heller positivt på fremtiden og lever i dag...fortiden kan jeg ikke gjøre noe med...og ikke ville jeg endret den heller om jeg kunne...for nå er jeg HER og har det kjempebra! Lever dette livet bare en gang og dermed vil jeg kose meg så godt jeg kan :-)

Kan jeg derimot på noe vis bruke min historie til å hjelpe andre, så gjør jeg gjerne det...da forteller jeg om ting fra fortiden. Min ene søster holdt nylig en andakt hvor hun snakket om hva vi opplevde som barn...om det kan hindre et annet barn i å ha det sånn som oss, så er det absolutt verdt det! Eller om det kan få en alkoholiker til å søke hjelp.

Har blitt skrevet og snakket om mine foreldre i forbindelse med diskusjonen, og jeg får egentlig dårlig samvittighet ovenfor mamma og pappa...de kan jo ikke forsvare seg eller komme med sine historier. Derfor vil jeg si en gang for alle at jeg er STOLT av mamma og pappa, og utrolig glad i dem...og savner dem masse! De var veldig gode mennesker. Stilte alltid opp for de som trengte hjelp, tok alltid folk inn i varmen og ba på alt de kunne by på. Hjertevarme er noe vi har lært av dem! Herlighet så mye folk som har bodd og overnattet hos oss på gården, både kjentfolk og fremmede...en gang var det vel et helt kor som overnattet der.
Husker også da en mørkhudet gutt i nabolaget ble mobbet pga hudfargen...mamma sto ikke bare og så på nei...hun gikk ut og spurte de andre barna hva mødrene deres holdt på med. Mødrene sola seg, sa barna..."Ja, se på denne gutten her da..han er bra heldig! Han kan være brun hele året han, uten å sole seg!".
Mamma var dagmamma til flere barn, hun var flink med både barn og gamle...et omsorgsmenneske med stort hjerte. Hun kjempa en kamp for å få meg hjerteoperert, var fantastisk flink til matlaging og kjempeflink med håndarbeid. Pappa husker jeg ikke like godt, men han var også et godt menneske. Begge var gode mennesker. Dette er viktig for meg at folk vet. En alkoholiker blir nemlig til et helt annet menneske når han/hun drikker...de blir gjerne, sinte, manipulerende, lyver og bedrar, og når de i tilegg har drukket opp pengene, så gjør de desperate ting.

Etter diskusjonen som nå har dukket opp og jeg har blitt tagget både her og der, så er det helt sikkert folk som lurer på ting....og det er bedre at jeg forteller selv enn at folk utenfor familien dikter opp egne historier...det vet jeg nemlig av erfaring at kan skje. Da jeg bodde i Oslo kom ei fra klassen min bort til meg med tårer i øynene og spurte "Jeg må spørre for ryktene går...er det sant at foreldrene dine er døde?" Jeg hadde ikke fortalt noen verdens ting om min fortid til noen på skolen (jeg snakker normalt sett ikke om det), så hvordan de ryktene hadde begynt å svirre skjønner jeg ikke...og de hadde begynt å gjøre seg opp meninger om dødsårsaker også. Jeg var glad hun kom rett til meg å spurte for jeg hadde ingen aning om dette. Jeg bekreftet at de var døde. Hun begynte plutselig å gråte flere ganger i løpet av skoledagen (det er pga folks reaksjoner at jeg aldri forteller folk disse ting...jeg forteller ikke at mamma og pappa er døde før jeg må). Men helt siden jeg mistet mamma som 11-åring har spekulasjonene vært mange og kanskje ryktene også...og det er kanskje min egen feil ettersom jeg ikke forteller ting....så nå skal jeg til tross for at jeg ikke er så glad i å gjøre det- fortelle min historie en gang for alle...så slipper folk å lure og gruble mer...og vi slipper kanskje falske rykter om oss og om mamma og pappa.
Jeg forteller det i kortversjon, og dette er ENESTE gang jeg gjør det!

Mamma og pappa var alkoholikere, så mine tre søsken hadde det tøft før jeg kom til.
Jeg kan bare fortelle om mine egne opplevelser og hvordan jeg oppfattet ting.

Mamma drakk med meg under svangerskapet og det resulterte i at jeg ble født 2 1/2 mnd for tidlig med hjertefeil og abstinenser. Jeg ble liggende lenge i kuvøse på sykehuset, men mamma dro hjem så fort hun fikk lov....hjem til flaska! Jeg og mine søsken vokste opp i et ikke-fungerende hjem. For oss var det vanlig at gården var full av rot...og skitne truser kunne man gjerne finne liggende på kjøkkengulvet. Vi så våre foreldre sloss...jeg kan huske to ganger...begge var halvt ihjelslått og begge gangene endte det med at pappa forlot huset (kanskje grunnen til at jeg takler krangling veeeldig dårlig den dag i dag).
Da jeg var 6 år skulle mamma passe mitt tantebarn som var baby, men mamma våknet ikke på natta da Silje gråt...jeg prøvde flere ganger å vekke henne, uten hell. Det resulterte i at jeg som 6 åring, tok meg av babyen hele natta, trillet rundt på Silje for å få henne til å sove og gav henne tåteflaske (men jeg visste jo ikke at melka skulle varmes...stakars baby)...lillemor bare gråt og gråt hun...men mamma våknet ikke og jeg hadde ingen til å hjelpe meg. Har mange historier...

Jeg har faktisk BARE gode minner om pappa hvis du ser bort i fra slossingen med mamma. Han var en god og snill pappa for meg og jeg var ei pappajente. Jeg var voldsomt glad i han og jeg skulle ønske jeg fikk mer tid til å bli ordentlig kjent med han. Han døde da jeg bare var 6 år, men jeg husker fortsatt hvordan han luktet da jeg sa hade til han den kvelden da han dro i sølvbryllupet hvor han fikk hjerneblødning.

Mine søsken hadde flyttet hjemmefra og jeg ble alene med mamma. Hun taklet ikke å miste pappa, så hun fikk enda større problemer enn hun tidligere hadde. Som min ene søster så fint sa det i sin andakt...mamma fikk mer og mer psykopatiske tendenser. Hun spredte usanne rykter om alle som prøvde å hjelpe henne med alkoholproblemene...hun skapte problemer for mine søsken og satte de opp mot hverandre. Hun straffa dem ved at de ikke fikk treffe meg...men til meg sa hun at de hadde forlatt meg og ikke brydde seg om meg, noe jeg trodde på. Husker jeg ringte min bror og spurte om han ikke var min bror mer...det var det mamma hadde fått meg til å tro. Jeg fikk ikke gått i bryllup til noen av mine søsken, noe jeg er veldig lei meg for.

Min ene søster varslet barnevernet om å gripe inn for jeg var alene med mamma. En mamma som gjemte ølflasker på barnerommet hvor jeg og mine venner lekte...en mamma som drakk opp alle pengene, så hun måtte skrape av muggen på hvitosten for at jeg skulle ha pålegg...en mamma som lot søppel, rot og skittentøy flyte rundt i huset. Jeg pleide å tømme ut litt fra flaksene hennes, men ble jeg oppdaget ble hun rasende...det var en gang hun slo til meg også...hun ble forferdelig sint!
Jeg fikk til slutt bo hos fosterfamilie 3.hver helg og i noen ferier. Der var det godt å være, men jeg var alltid bekymret for mamma da jeg var der...for hun og alkoholen var jo alene og jeg visste hun var ulykkelig. I dag skjønner jeg at jeg hadde godt av disse "pausene".

Da jeg var 9-10 år satt hun på stua og gråt da jeg kom hjem fra naboen. Hun var edru, og hun gråt til meg mens hun beklaget seg for alt hun hadde påført meg og mine søsken. Hun innrømmet for meg at hun hadde problemer. Jeg sa at hun kunne jo bare slutte å drikke, men hun sa til meg at det var det hun ville, men at hun ikke greide og at hun ikke greide spørre noen om hjelp etter alt hun hadde gjort. Og hun sa til meg at hun var så lei seg for at hun ikke kunne være mer med meg og gi meg og mine søsken et bedre liv, men når hun drakk ble hun til en annen person. Hun sa til meg at hun mente hvert ord hun sa, men at det nok ville være glemt neste dag for da var hun nok den andre personen igjen. Det var litt av en samtale! Og den vil jeg aldri kunne glemme. Den beviser bare at mamma ikke hadde det bra.

Som 10-åring ble jeg endelig hjerteoperert og mamma sa hun fikk løftet vekk 20kg fra skuldrene...jeg hadde vært veldig syk i mange år...i tilegg hadde hun barn fra før med sykdom, så det var sikkert nok å bekymre seg for.
Jeg merket mamma ble gladere og lo mer. Så hadde hun i tilegg begynt på avrusning. Da hun var på avrusning bodde jeg halve tiden hos fosterforeldrene mine, og halve tiden hos læreren min.
Etter avrusninga flyttet jeg og mamma til Malvik...det var vel mest flukt fra barnevernet, men barnevernet gjorde neimen ikke mye for å hindre oss i å flytte heller. Jeg var med mamma da hun fortalte barnevernet at vi skulle flytte...det var etter at mamma hadde vært på avrusning...damen smilte og sa "Ja, har mor det bra, har barn det bra", så ønsket hun oss lykke til...så enkelt var det.

Tiden vi bodde på Malvik var fantastisk for jeg og mamma gjorde mye fint sammen. Vi var mye på turer, var mye på stranda, fikk oss nye gode venner og kosa oss skikkelig. Mamma begynte å få kontakt med mine søsken igjen og gledet seg tydelig over det...hun viste stolt frem bilder av barnebarna til naboene og skrøt av både barn og barnebarn. For første gang så jeg at mamma var lykkelig og hadde det bra.

En tidlig morgen rett etter jeg hadde feiret 11-årsdagen min følte mamma seg dårlig og hadde vondt. Få minutter etter at hun gikk ut for å trekke luft, kom hun inn og sa "nei, du jeg må sette meg..", så kom hun seg ned i en stol hvor hun sank sammen. Jeg løp etter hjelp, men det var for sent...mamma døde av hjerteinfarkt. Jeg var alene med henne da hun døde, men min søster Sigrid og hennes mann hev seg i bilen og hentet meg.

Da leiligheten skulle tømmes, fant de tomflasker, så mamma hadde nok sprukket litt, men ikke så mye at jeg kunne merke det på henne (annet enn at økonomien nok var litt dårligere for det var plutselig en dag at jeg fikk servert gammel mat igjen).
Litt styr med barnevernet ble det, men Sigrid og Torkild fikk full foreldrerett for meg...De var 21 og 23 år den gang og hadde to bleiebarn selv, så var tøft av dem å ta meg til seg synes jeg og jeg er dem evig takknemlig!

Dette var kortversjon av historien min (altså ikke mine søskens versjon, men min). Så da håper jeg å slippe spekulasjoner og rykter fordi at folk ikke tør spørre. Vi opplevde mye tragisk pga alkoholismen til våre foreldre, spesielt mamma. Men jeg vil gjøre det klinkende klart at de var gode, snille, omsorgsfulle, flotte mennesker....alt det negative var alkoholen sin skyld. Det var egentlig ikke mamma som gjorde dette mot oss...det var alkoholen! Og alkoholisme er en sykdom på lik linje med andre sykdommer! Det er ingen som bestemmer seg for å bli alkoholiker!
Jeg er stolt av å være datter av Laila og Arne Engen for de var egentlig mennesker jeg har god grunn til å være stolte av! Jeg savner dem og skulle så veldig ønske at de fikk truffet mine barn og min mann, men samtidig er jeg glad de er på et bedre sted nå for de slet mye pga sykdommen og hadde det ikke bra. Nå har de det godt og de fortjener at vi tar vare på de gode følelsene vi har for dem...og alle de gode minnene, for de gav oss også mye godt å huske <3 Så får resten fare med vinden...
Mulig jeg fjerner dette innlegget om noen dager, for dette er egentlig ikke helt meg å gjøre...jeg som ikke ville høre snakk om disse tingene før selv...jeg som ble sint hver gang jeg hørte et negativt ord om mine foreldre...jeg som aldri har snakket med venner eller noe om disse tingene før....men nå ville jeg bare gjøre det...

Glad i dere, mamma og pappa!