Får snart svar...endelig...

I 2 år har vi sagt til helsestasjonene vi har gått til at vi sliter med å få i Sebastian mat. Han var sååå glad i mat fram til 2-års alderen, men plutselig spiste han ingenting. Fikk ikke i han kjøtt og han brakk seg hvis han fikk brød i munnen. Og det gjaldt faktisk ikke bare mat, men han spiste lite godterier, kaker osv også. Noe har blitt bedre i det siste. Han spiser litt brød nå, men vil helst ha det ristet og er veldig kresen. Han spiser pizza nå, men vi må skrape av fyllet og ta på ketchup (det er framgang til han altså, men han liker ikke smeltet ost). Han kan også av og til ta litt kjøtt til tacoen nå. Men fremdeles sliter vi med å få han til å smake på ting og når vi får overtalt han til å smake på noe, ender det som regel med at han brekker seg. Han prøver så godt han kan stakar og han vil gjerne like ting, men han bare greier ikke. Listen over hva han liker er kort. I de 2 årene vi har snakket med helsesøstre og barnehager, så har alle sagt at "det er bare en fase og det går over". Nå har han derimot blitt veldig tynn og sunket langt ned på kurven, så nå blir vi tatt seriøst. Sebastian var hos legen i dag (en veldig flink lege som tar ting på alvor.), og han sa at dette ikke er normalt i det hele tatt og at dette ikke er snakk om noen fase. Nå skal han finne ut hva som feiler gutten vår. Vi har ikke bodd her så lenge, så de her på Støren er ganske uskyldige, men vi har jo søkt hjelp hos andre før og bare fått beskjed om at "det bare er en fase". Hvorfor må det gå så langt før foreldre blir tatt på alvor?

Endelig får vi hjelp nå! Er strålende fornøyd med både helsestasjon og fastlege her. Sebastian har stort temperament, hisser seg opp over detaljer, følelsene tar litt overhånd innimellom og han har mangel på impulskontroll, så de hjelper oss å komme til bunns i det også. Pp-tjenesten skal følge med Sebastian i barnehagen nå.
Jeg og Thomas har personlig tenkt i retning adhd, men kanskje er det en sammenheng med matproblemene også. Er uansett ufattelig godt å bli tatt på alvor her sånn at vi kan finne ut hvordan vi best mulig kan hjelpe gutten vår. Han er jo egentlig så snill å god og fin! Vil bare at han skal ha det bra...både nå og i fremtiden :-) Stort sett er han en glad gutt nå (når han ikke har disse anfallene sine)...han sier han trives godt i barnehagen og han har fått seg gode venner der. Men jeg som mor tenker mye på fremtiden hans også :-) Så jo tidligere vi finner ut av ting, jo bedre. Noen synes sikkert det er litt rart å legge ut så personlige ting på bloggen, men vet du hva...altfor mange foreldre benekter at noe feiler deres barn...altfor mange foreldre lukker øynene for det og søker ikke hjelp. Helsesøster sa at det var kjempebra vi kom selv og søkte hjelp, i stedet for å la det gå så langt at barnehage eller skole må gjøre noe med saken. Jeg legger ut dette på bloggen fordi at jeg er åpen om det. Jeg er ikke flau over at mitt barn kanskje har adhd eller noe annet. Han er en perfekt gutt likevel. Han har bare fått noe ekstra med seg inn i livet og trenger han noe hjelp for å håndtere det ekstra han har fått, så skal han få den hjelpen. Jeg ønsker alt det beste for han! Jeg har sett barn med adhd være venneløs på skolen fordi de andre barna var redd han. Foreldrene benektet at det feilte han noe og han fikk ingen hjelp. Sånn vil jeg ikke at min Sebastian skal ha det. Kan min åpenhet omkring dette føre til at flere barn får den hjelpen de trenger...så hvorfor ikke legge det ut på bloggen...jeg ser ikke noe galt i det.
Men nå vet vi som sagt ikke noe om Sebastian enda. Kanskje har alt en sammenheng :-) Vi får bare vente å se hva prøveresultater og sånt kan fortelle oss :-)