For de som ikke skjønner hva jeg snakker om her nå, så kan det være en ide å lese på det jeg har skrevet under etikett "Om meg"
I voksen alder har jeg følt en indre uro fordi det var så mange spørsmål omkring min egen barndom og mine foreldre da jeg begynte å bearbeide fortiden...ting jeg ønsket å forstå. Følte at jeg ikke ville få fred inni meg før jeg hadde de svarene jeg trengte. For enkelte er sikkert dette rart, men for meg var det sånn. Jeg var jo så liten og mye skjedde på få år, så for meg var det viktig å få svar på en del ting. Det jeg først og fremst var usikker på var om ting ble skjult for meg for å skåne meg, men jeg ville ha sannheten. Som mange vet har jeg vært å gravd mye i fortiden, jeg har snakket med slekt, gamle venner og naboer av mamma og pappa.
I vår tok jeg også kontakt med Oppdal barnevern for å få tilsendt kopi av mappene til meg og mamma. Det var en jobb for dem å finne dem for det er jo så mange år siden, men for en ukes tid siden fikk jeg mail fra ei i Nav Oppdal som etter å ha lett gjennom 1500 mapper fant mappene til meg og mamma. I går fikk jeg kopier av de papirer jeg søkte.
Det var beskymringsmeldinger, det var rapporter fra psykolog mamma var hos da hun var til avrusning, det var rapporter fra sosialhjelpen, det var lange håndskrevne brev fra mamma til en av sosialarbeiderne. Brevene var veldig lange, så det tok tid å få lest igjennom dem. Det er en kjent sak for oss i familien at mamma hadde en evne til å manipulere og hun spilte gjerne på samvittigheten til folk, så jeg var på forhånd bestemt på å ta disse brevene med en klype salt. Så viste disse brevene seg å bare være helt ærlige og stort sett hyggelige brev og de tingene hun skrev er ting jeg også husker. Alt av papirer virker så ærlig og oppriktig. Det var noe sterk lesning og jeg lærte en del nytt om mine foreldre på godt og vondt.
Jeg hadde tenkt jeg skulle be om å få legejournaler også, men jeg vet egentlig på forhånd at det blir for sterke og jeg vet nok mye av det som står der, jeg trenger nok ikke vite mer. Nå føler jeg at jeg vet det jeg har behov for å vite. Jeg har en ny fred inni meg nå og kan gå videre på en ny måte.
Jeg har som mange vet skrevet bok. Denne skal jeg nå fullføre med de nye fakta jeg har, men jeg har skrevet denne boken som terapi. Jeg tenkte jeg skulle gi den ut, men nå tror jeg kanskje jeg lar være, selv om den var laget for å få økt folks forståelse for sykdommen og ikke for å sverte noen.
Jeg har nå et ønske på vegne av mamma og pappa nå og det er at de skal få hvile i fred. Jeg vil ha slutt på at folk dømmer dem uten at de har alle fakta. Dere skulle bare visst...og dere skulle bare lest hva jeg har lest... Jeg kan ikke unnskylde deres handlinger, de gjorde og sa ting de absolutt ikke burde og det gikk i høy grad utover oss barna, de gjorde begge ting jeg hater, men jeg forstår og jeg tilgir, jeg kan legge det bak meg....og jeg synes rett og slett fryktelig synd i dem, de var begge veldig syke. Det smerter meg å vite hvordan de hadde det! Jeg savner dem og jeg elsker dem.
I et av brevene mamma skrev sto det at hennes høyeste ønske for meg var at jeg skulle vokse opp å bli et lykkelig og harmonisk menneske som kunne og hadde lov til å vise sorg og smerte, glede og kjærlighet. Dette er ord jeg tar med meg resten av mitt liv.
Jeg vil ikke at folk skal glemme dem...ikke slutt å snakk om dem og snakk gjerne med meg om dem også....men ikke døm dem!
Nå skal jeg sende mine foreldre masse kjærlighet og gode tanker, så skal jeg nyte livet mitt og være lykkelig som mamma ønsket. Jeg er heldig!
Ønsker alle en fortsatt fin helg :-)
