Vedmodig dag i dag...

Ungene hadde i dag sin siste dag på Støren barnehage. De har ikke gått der mer enn 1 år, men det er den mest fantastiske barnehagen jeg har hatt noe med å gjøre. Det er ikke så "stivt og ordentlig" som det er inne i byen. Her kunne vi slå av en privat prat med de ansatte, uten at det var noe galt i det. Vi ble godt kjent med de ansatte og fikk et godt forhold til de. Ungene fikk også avslappet og godt forhold til de voksne. De var rause på kos og klem og vi følte at de ansatte der ikke bare gjorde jobben sin, men de var faktisk glad i ungene (og ungene i dem også naturligvis). En flott barnehage! Så i dag var det vanskelig å holde tårene tilbake, og hos enkelte rant tårene også ja. Sebastian og Dina Michaela syntes det var litt trist de også da vi hadde pakket sakene, tatt ordentlig farvel og satt oss i bilen. Men vi holder kontakten, det er en avtale ;-) Nå venter det en ny barnehage på ungene i Vennesla om en måned og da blir det forhåpentligvis ikke noe mer bytte av barnehager! Håper ungene vil trives der også :-) Bare et år igjen til skolestart for Sebastian nå, så det vil gjøre godt for han å få et år der nede først for å bli kjent med både plassen og kanskje noen av barna han skal gå i klasse med :-) Ønsker alle en riktig god helg :-)

Tusen takk!

Fikk så mange gratulasjoner og hyggelige hilsninger på søndag da jeg fylte år, så jeg må få si tusen takk til alle sammen :-) 28 år siden jeg kom til verden, 1500gr og 42cm :-) Jeg hadde ikke tenkt å feire noe, men hadde en veldig fin dag! Fikk sove lenge og ble vekket av mine tre med et stort bursdagskort som alle hadde tegnet/skrevet på :-)Gave hadde jeg fått på forskudd. God frokost sto klar på spisebordet da jeg sto opp. Thomas lagde muffins og brownies, så kom Linda og kristian på besøk. Det var kjempekoselig! På ettermiddagen kom Leif, Trine og ungene også på besøk og det var også som alltid veldig koselig! Avsluttet bursdagen med en film sammen med Thomas etter at ungene var i seng. Hadde en finfin dag! Nå er det bare litt over to uker til flytting, så det er litt å gjøre for tiden og mange å besøke før vi flytter. Gleder oss nå da! Gleder meg til vi har kommet oss i hus der nede med flyttelasset vårt! Ønsker alle en fin "blåsbortdag" (blåser iallefall bra her) :-) Stor klem

En ny epoke...

I går kom dagen vi har ventet lenge på...Dina Michaelas veneport skulle opereres ut!! Det høres nok ikke så stort ut, men for oss var det faktisk stort. For de som ikke vet hva en veneport er, så er det en slags brikke som er operert inn under huden, med en liten slange som går inn i en blodåre. Gjennom denne veneporten har hun fått cellegiftkurene, fått påfyll av blod/blodplater osv og tatt blodprøver. Veneporten var det eneste hun hadde igjen etter kreften, bortsett fra arrene og pigmentflekker, så for oss var det stort å få den ut etter nesten to år...det var liksom et godt tegn for oss. Hun vil ha oppfølging i mange år og bli passet godt på av legene da senskader kan dukke opp, kreften kan komme tilbake og de som allerede har hatt kreft også har større risiko for å få andre krefttyper, men hos Dina Michaela er det ikke store sjanser for at det skjer :-) Uansett godt at de passer på henne. Foreløpig har hun berget ganske bra for senskader...hun har nedsatt hørsel, men det er uvist om dette skyldes cellegiften eller ikke...om tre uker får hun satt inn dren, så da er det problemet løst. Ikke sikkert at hun kan få egne barn, men det er jo aldri noen garanti uansett...og den tid den sorg...det er mange barn her i verden som trenger en mamma om hun ikke kan få egne <3 Hun har jo som sagt noen arr og pigmentflekker, jeg er litt redd for hvordan det vil bli i forhold til selvtilliten når hun blir eldre, men for henne vil det være noe hun alltid har hatt, så er ikke sikkert hun vil bry seg noe om dem. Og det ligger en historie bak dem...en historie om hvilken tøff jente hun har vært og hva hun har kjempet i mot. Etter at hun våknet fra narkosen i går var hun voldsomt sint og hun gråt i hele går ettermiddag/kveld for operasjonssåret var vondt.

Men i dag går det veldig bra og i morgen skal hun få prøve seg litt i barnehagen. Legen sa hun kunne gå i barnehagen allerede i dag, men vi syntes det var greit å holde henne hjemme da det regner veldig ute og hun må ikke bli våt oppe ved halsen. Nå føler jeg vi kan legge dette enda mer bak oss enn hva vi har kunnet gjort tidligere. På mange måter føler jeg at vi går inn i en ny epoke. Vi skal snart flytte til sørlandet å få en ny start, på et nytt sted, med blanke ark. Jeg for min del skal begynne å ta mer vare på meg selv. Jeg skal gjøre ting jeg har lyst til, sånn som å trene, være mer ute i naturen, dyrke interesser som feks dans og kunst, og være sammen med mennesker som er bra for meg. Nyte livet! Nå er det tid for at vi alle skal få være lykkelige å ha det bra, både hver for oss og sammen som en familie. Gleder meg!! Klemmer fra Natalie

Almanberget

Jeg hadde et mål om å gå opp Almanberget på Oppdal denne sommeren og i går ble det sånn! Det var jeg, Sigrid, Mats og Linda som tok turen og det var utrolig koselig! Fantastisk godt å komme seg ut i naturen og frisk fjell-luft. På vei opp måtte vi smake på det friske vannet:

Jeg storkosa meg og fikk slappet skikkelig av, selv om vi jobbet hardt for å komme oss opp :-)

Hehe, litt moro må man ha:

Det var flere stier å velge mellom, men skulle vi først gjøre det, så skulle vi gjøre det ordentlig, så vi valgte den bratteste og mest utfordrende veien. Jeg er så glad vi valgte den veien for det var en helt utrolig følelse å virkelig jobbe seg oppover.

Vi brukte 2,5 time på vei opp og da hadde vi ikke noe særlig med pauser egentlig. På toppen slappet vi litt av med matpakker. Herlig å sitte der oppe, nesten på kanten å se utover Oppdal! Jeg finner en sånn fred når jeg er ute i naturen! Jeg kunne sittet der i timesvis!

Den veien vi tok opp var for bratt til å ta ned igjen, så da gikk vi en annen lengre vei. Brukte ett par timer på vei ned også :-) Slengte oss ned litt underveis og kosa oss:

Da vi kom ned var jeg ikke sliten i det hele tatt faktisk. Men i går kveld fikk jeg noe voldsomt vondt i beina, spesielt knærne, så jeg gruet meg til i dag, hehe :p Men faktisk har jeg ikke noe vondt i dag :-) Takk til de som var med for en fantastisk dag! Dette må bli tradisjon hver gang jeg kommer fra sørlandet på ferie ;-) Her er det bare avslapping i dag...nettopp sett film med ungene. I kveld skal jeg være med på felleshealingen til Espen Vincent...dere som har lyst til å delta må finne han eller hans side FreeHeartHealing på facebook :-) I morgen skal Dina Michaela i narkose og ta ut veneporten. Det blir nestsiste runde i narkose og heldigvis for det...skal bli godt å bli ferdig med det for hun blir så hysterisk hver gang hun våkner fra narkosen. Ønsker alle en fin søndag

Mmm...

Sebastian var med tanta og plukket bær i helgen da hun passet han. Han hadde med seg litt selvplukket bær hjem og det ble brukt til dessert her på mandag:

Åh, forresten...

Om noen vil hjelpe oss med flyttinga....så tar vi gjerne i mot hjelp altså! Flyttinga kan skje når som helst i september da vi uansett betaler husleie begge plassene. Thomas skal leie varebil å kjøre tingene nedover, men vi trenger noen til å kjøre bilen vår, meg og ungene nedover...ettersom han kjører varebil. Eventuelt kan den som hjelper til kjøre varebilen og Thomas vår bil. Vedkommende får overnatte i leiligheten vår og deretter betaler vi togbillett hjem til trøndelag :-) Så skal huset her vaskes da...jo flere, jo fortere går det å få det unnagjort ;-) Om noen vil kjøpe av oss stuebordet for kr.300,- si fra!

HURRA!!!

Fredag kveld vendte jeg og Thomas snuten mot sørlandet. Sebastian skulle ha tantehelg og Dina Michaela fikk kose seg hos Morten og Stine :-) Tuuusen takk til barnevaktene!!! Tidlig lørdag morgen var vi fremme og allerede kl.7:30 var vi på visning på en leilighet. Og den fikk vi!! Til leie altså... Så nå vet vi hvor vi skal bo...en bekymring mindre :-) Den er jo gammel, men den er romslig og helt fin for oss frem til vi får kjøpt oss hus. Etter visninga dro vi hjem til søskenbarnet mitt Rolf-Arne, kona Berit og den lille nusselige hunden deres. Fikk oss ett par timer søvn. Deres datter Jeanette kom utpå dagen og vi grillet. Skal si de kunne det med grilling!! Det var utrolig god mat!! Etter grillinga ble jeg med Jeanette på Sørlandssenteret...det var et veldig bra senter! Gleder meg til å traske rundt der mye fremover...det var så mange fine butikker!! Veldig koselig å tilbringe litt tid med Jeanette, hun er ei godhjertet og morsom jente! Samtidig var Thomas inne til byen og traff sin venn Andre. Resten av kvelden var det bare avslapping hjemme hos Rolf-Arne og mange gode historier jeg lo godt av!! Gleder meg masse til å flytte nedover til den gjengen vi har der! Tidlig i går kjørte vi hjemover. I Oslo var jeg som planlagt innom Espen Vincent med maleriet hans og det virket som han ble glad for det :-) Det er alltid godt når folk blir fornøyde med det jeg leverer! :-) Det var iallefall en personlig gave, malt med han i tankene....hjerte fordi han driver med hjertehealing og sprer kjærlighet...en engel fordi at han er rene engelen selv...og varme farger fordi han er en varm person. Espen var like snill og god som jeg trodde...øynene hans lyste av godhet og glede! En veldig hyggelig mann, så etter å ha truffet han kan jeg fortsatt anbefale han ;-) Skulle gjerne pratet mer med han, men vi måtte bare dra videre...langt å kjøre og barnevaktene ventet. Trafikken var helt tragisk! Kø overalt og mange sinkere her og der! Vi måtte helt inn til Selbu å hente Dina Michaela, og Sebastian hentet vi i Klæbu. Vi var ikke hjemme og i seng før halv tre i natt! Da hadde jeg og Thomas kjørt i 17 timer med kun en liten spisepause...såpass ille var trafikken i går! Etter 3-4 timer søvn sto Dina Michaela inne på rommet vårt...klar for å stå opp, men det går greit :-) Thomas sover, han er helt utslitt av kjøringa stakar! Jeg og ungene skal bare kose oss ute i sola i dag :-) Jeg skal søke litt jobber på sørlandet også...nå vet vi iallefall hvor vi skal bo! :-) Ønsker alle en kjempefin dag med masse sol og glede

Snartur til sørlandet :-)

Thomas ligger nå og sover...lader opp til å kjøre i natt. Vi skal til sørlandet en snartur. Sette fra oss første tingene våre til oppbevaring...da er vi liksom i gang ;-) Så skal vi på visning på en leilighet i morgen tidlig. Den SKAL jeg ha, hehe :-P Sebastian skal være hos tanta si i helga og gleder seg veldig! Dina Michaela skal være hos et søskenbarn av Thomas og kona + barna...hun gleder seg ikke like mye...hun synes det er litt skummelt å sove borte "Kan æ vær med mamma og pappa? Vær så sniiiill?". Får jo mest lyst til å ta henne med når hun setter opp de største, tristeste dådyrøynene, men vet at hun vil ha det bedre hos Morten og Stine...det blir jo voldsomt mye kjøring på kort tid og hun er ikke akkurat glad i å kjøre bil. Vet begge barna våre er i gode hender :-)

                             

Huff...

Savner babyen min sånn :'( For andre kan det virke rart...men jeg blir bare så vannvittig glad i dyrene mine! Jeg burde derfor sikkert ikke hatt dyr, men har alltid hatt dyr rundt meg og kan ikke tenke meg å være uten! Jeg var uten dyr et halvt år da jeg bodde i Oslo og det var noe som manglet! Veldig tungt når Sebastian gråter over henne på kveldene når han legger seg... Og vondt når Dina Michaela ikke forstår "kor e Frida? Frida min borte? Frida kjæm ikke? Frida du(dø)? Frida oppi lufta?" Elsker Frida"
                                            

En rar følelse...

Torsdag var alt som normalt...Frida var ute hele dagen og koste seg sammen med oss i solen. På kvelden slukte hun som vanlig maten sin og la seg i bingen for natten. Fredag ville hun plutselig ikke ha frokosten sin, noe vi aldri før hadde opplevd...vanligvis sto hun rundt beina på oss og skrek for hun kunne jo ikke få maten fort nok! Utover dagen la vi merke til at hun virket litt slapp. Til middag spiste vi taco og da pleier alltid Frida å stå under bordet og vente på at ungene skulle miste ned noe...denne gang lå hun bare i sakkosekken og var overhodet ikke interessert i middagen vår. Lagde egen mat til henne, men ikke sjangs. Hun drakk heldigvis vann da. Thomas ringte veterinæren på kvelden og kjørte nedover med henne. Veterinæren hørte på pusten hennes at hun slet med innpust og trodde derfor dette var bronkitt. Hun fikk to forskjellige sprøyter hos veterinæren og hun fikk med seg tabletter hjem som hun skulle få i fire dager. Lørdag var ikke Frida bedre, så det ble enda en tur ned til veterinæren. Der fikk hun to andre sprøyter ettersom de hun hadde fått dagen før ikke hadde hjulpet. Da hun fikk sprøyte fikk hun krampeanfall og det holdet på å gå galt. Veterinæren sa at hun ikke kunne undersøke Frida grundigere for da ville hun dødd av stresset. Hun hadde fremdeles ikke fått i seg noe mat, men hun drakk vann. For sikkerhets skyld fikk vi med oss engangssprøyter hjem for å gi henne vann med de om hun sluttet å drikke. Neste morgen måtte vi komme tilbake om hun ikke spiste og da ville det beste for Frida være å slippe å lide mer. MEN på kvelden og neste morgen begynte Frida å spise. Hun spiste mye også!Hun hadde mer energi og alt så bedre ut. Vi var så glad og lettet! Klart hun fremdeles var redusert, men det gikk riktig vei. Dessverre...i går var alt mye verre igjen. Hun ville ikke spise og ikke drikke. Jeg gav henne vann på engangssprøyte, men hun fikk krampeanfall hver gang. Hun bad selv om å få gå en tur ut, så hun fikk det. Etter å ha trasket litt rundt la hun seg ned på grusen, så jeg bar henne med inn. Hun hadde tyntes veldig og nå var det nesten ikke krefter igjen. Det var vondt å se henne sånn, det var som om livet bare ebbet sakte ut. Fikk faktisk i seg noen tygg knekkebrød og mais, men ville ikke ha noe mer/annet. Thomas snakket med veterinæren som Frida hadde vært hos i helgen og hun hadde snakket med noen eksperter nedi Oslo. Alle reaksjonene hun hadde hatt på behandlingene og at hun alltid har vært litt sånn tungpustet, tydet på en medfødt hjertefeil. Jeg og Thomas ble enige om å la Frida slippe lide mer, vi så jo uansett hvilken vei dette ville gå og veterinæren var helt enig med oss i at det var det beste for Frida. Vi kjørte nedover og fikk det overstått før vi hentet ungene i barnehagen. Vi var begge inne hos Frida i en halvtimes tid mens hun sovnet skikkelig. Hun fikk kramper for hver sprøyte hun fikk og det var vondt å se, men det var godt å få trøste henne. Til slutt følte både jeg og Thomas at Frida på en måte ikke var der mer. Hun pustet fortsatt, men hun var helt bortevekk. Jeg løftet henne ut av buret (siden vi skulle ha med buret hjem) og det var nesten litt ekkelt å holde henne for det var liksom ikke Frida. Veterinæren skulle nå bare sette overdosen som stoppet alt, men jeg og Thomas gikk ut før hun gjorde det. Frida sov godt og vi hadde tatt farvel, så vi følte oss klare for å gå. Da vi kom hjem gikk Sebastian rett bort til bingen hennes Frida og spurte "Hvor er Frida? Er Frida død?". Vi bekreftet det, men da sa han bare "Hm...jeg er ikke lei meg", så gikk han ut til nabogutten. Jeg vasket og ryddet vekk tingene hennes med en gang...det var bare vondt å se matskålen stå der full av mat...og bingen hennes som luktet Frida. Da kvelden kom og ungene hadde lagt seg, hørte jeg hulking inne på rommet til Sebastian. Da lå han under dynen, helt knust! Vi pratet lenge. Han fikk sove i sengen vår i natt sammen med katten vår Simba. Han gråt til en del innimellom i natt. I dag går det bedre, og for hver dag vil det bli mindre vondt. Både Thomas og jeg følte oss skikkelig uvel og hadde hodepine i går kveld...vi hadde jo felt en del tårer også! I dag har jeg bare hatt en litt sånn rar, tom følelse...merker jo godt at det er en som mangler her i huset. Det var ingen som skrek etter frokosten sin da vi sto opp, ingen som bet oss i tærne og ingen som gikk rundt her og gryntet...det blir litt sånn i starten. Dina Michaela skjønner ikke helt, men hun forstår at Frida er borte og ikke kommer tilbake. Ved frokostbordet i dag tidlig vendte de begge seg ut mot himmelen og vinket "Hade Frida, hade". Jeg har sagt til Sebastian at folk tror forskjellig angående hva som skjer når man dør, han vet jeg tror Frida fremdeles er hos oss...men Sebastian tror Frida er i himmelen, så derfor sier Dina Michaela "Frida flyr" :-) Tenk at vi hadde nurket vårt i bare 2 mnd og allerede blitt så knyttet og glad i henne! Ble bare 4 mnd gammel, men hun lystret navnet sitt, satt seg på kommando, reiste seg opp på to i bytte med en godbit og gikk selv inn i bingen sin når hun fikk beskjed om det (men prøvde seg litt innimellom når hun ikke ville" og snack-ballen skjønte hun bare på noen sekunder...veldig flink, snill jente. Hun bet oss i tærne når hun ville ha oppmerksomhet. Elsket å ligge i fanget å kose/sove. Hun dyttet på soveromsdøren vår med nesen for å si fra at hun ville opp i sengen til den som fikk sove lenge om morgenen. Hun var leken og morsom. Hun var redd hester, sauer og traktorer. Hun var med på ferien i sommer og helt utrolig behagelig og snill å ha med i bil! Ikke noe problem å ha henne med på telttur heller, men hun var som en kjendis...alle ville kose, klappe og mange tok bilder. Ja, vi rev oss i håret innimellom og hun fikk noen skyllebøtter når hun var vrang, ikke ville høre etter...og for ikke å snakke om når hun tisset inne! Men jeg savner alt dette nå!! Og nå har jeg dårlig samvittighet for hver gang jeg har vært streng mot henne...det blir jo sånn :-( Ville jo bare dressere henne...hadde jeg visst hun var syk og at vi bare skulle få ha henne i 2 mnd, så hadde jeg ikke brydd meg noe om det!

Nå slipper du ha det vondt mer Frida...takk for alt lille venn, og du vet jeg er glad i deg